Publisert i Klassekampen 8. november 2004
Myndighetene og oligarkene i Ukraina er villige til å gå langt for å beholde makten.
Den 31. oktober gikk ukrainere til første valgomgang for å stemme frem landets tredje president siden uavhengigheten i 1991. Valget står mellom en fortsettelse av dagens korrupte og autoritære regime eller et maktskifte til et forhåpentligvis mer demokratisk alternativ. Valgresultatet får også konsekvenser for hvorvidt Ukraina skal følge veien tilbake til Russland eller bevege seg nærmere et europeisk samarbeid.
Av hele 24 kandidater gikk opposisjonslederen Viktor Jusjtsjenko og statsminister Viktor Janukovitsj videre til den andre og avgjørende valgomgangen 21. november, begge med rundt 40 prosent oppslutning. OSSE (Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa, red.anm.)-utsending Bruce George uttalte etter første valgomgang at det hadde forekommet en rekke brudd på internasjonale standarder for demokratiske valg.
Alle rapporter om valgfusk er allikevel bare en forlengelse av myndighetenes skitne knep gjennom hele valgkampen. Myndighetene og oligarkene er villige til å gå langt for å beholde makten, og beskyldes av opposisjonen for alt fra drapsforsøk og provokasjoner til misbruk av media og statsressurser i valgkampen.
Dagens president, Leonid Kutsjma, har i sine ti år ved makten bygget opp et sterkt maktapparat, karakterisert ved en gjensidig avhengighet mellom myndighetene og landets mektige forretningsmenn, eller oligarker. Kretsen rundt presidenten kontrollerer alle riksdekkende media, store industrikonglomerat og enorme økonomiske ressurser, stort sett tilegnet gjennom tvilsomme privatiseringer av statseide selskap.
Men Kutsjmas omdømme har blitt sterkt svekket den siste tiden, både i befolkningen og det internasjonale samfunnet. Han anklages blant annet for brudd på menneskerettighetene og for å kneble pressefriheten. Mest alvorlig er allikevel offentliggjøringen av hemmelige opptak, angivelig fra presidentens kontor, som knytter ham til drapet på en opposisjonsjournalist i 2000.
Jusjtsjenko og koalisjonen av opposisjonspartier han leder har de siste årene utgjort den eneste seriøse trusselen mot makteliten rundt Kutsjma. Jusjtsjenkos popularitet er først og fremst basert på hva han fikk utrettet da han i 2000 var statsminister, og første gang siden uavhengigheten klarte å skape vekst i en kriserammet økonomi. Etter at han ble avsatt har han distansert seg fra maktapparatet, og samlet en sterk opposisjon som favner ulike ideologiske retninger. Han har også klart å skape et politisk program som appellerer både til det nasjonalistiske Vest-Ukraina og det mer Russlandvennlige Øst-Ukraina.
Janukovitsj, som ble statsminister i november 2002, er maktelitens kandidat. Han er i likhet med Jusjtsjenko tilhenger av omfattende økonomiske reformer. Det som skiller, er i første rekke båndene til dagens elite. Mens Jusjtsjenko ønsker å ta et oppgjør med korrupsjon og oligarkenes urettmessige privilegier, anses Janukovitsj for å være en garantist for oligarkenes interesser.
Velgerne på venstresiden, rundt prosent av velgermassen, vil utgjøre tungen på vektskålen i andre valgomgang. Både regjeringspartiene og opposisjonen vil derfor forsøke å nærme seg partiene på venstresiden, selv om sosialistpartiet og kommunistpartiet ideologisk sett står langt fra både Janukovitsj og Jusjtsjenko. Janukovitsj kan få støtte blant kommunistene på grunn av hans ønske om tettere samarbeid med Russland, og russiske myndigheters tydelige støtte til ham. For nostalgiske kommunister betyr dette mye.
Jusjtsjenkos ønske om å trekke landet nærmere Europa, kan derimot virke negativt inn på kommunistpartiets velgere. Videre har Jusjtsjenkos motstandere gått langt i å fremstille ham som høyreekstremist og radikal nasjonalist for å svekke oppslutningen om ham i det tradisjonelt mer venstreorienterte Øst-Ukraina. Sosialistpartiets velgere er mindre opptatt av hvilken retning Ukraina beveger seg geopolitisk, og mer opptatt av å få et maktskifte.
Hovedproblemet for Janukovitsj er hans tilknytning til myndighetene og oligarkene, som både kommunister og sosialister har problemer med å svelge. Jusjtsjenko har nærmest fremstilt Janukovitsj og hans støttespillere som en gjeng banditter, og to dommer for overfall og legemsfornærmelse som Janukovitsj har fra slutten av 1960-tallet passer godt inn i denne retorikken. Jusjtsjenko vil nok også vinne stemmer på at han sto side om side med sosialister og kommunister under protestene mot Kutsjma etter skandalen i 2000.
Spørsmålet om politiske reformer kan avgjøre hvem partiene på venstresiden offisielt vil støtte i andre valgomgang. Koalisjonen av partier som støtter presidenten, og som utgjør et flertall i parlamentet, forsøkte i april å få gjennom grunnlovsendringer som ville overført makten fra presidenten til en statsminister utnevnt av parlamentet. Dette ville i realiteten bety at Kutsjma ville kunne ha beholdt makten frem til parlamentsvalget i 2006 uavhengig av resultatet i presidentvalget. Men lovforslaget manglet seks stemmer for å få det nødvendige flertall, noe som var en enorm psykologisk seier for opposisjonen.
Presidenten og hans støttespillere presser nå på for å få en ny avstemning over et nærmest identisk lovforslag før andre valgomgang. Etter at to partier i september i år gikk ut av koalisjonen, mistet imidlertid Kutsjma kontroll over flertallet, og utsiktene for reformer er dermed mindre enn de var ved forrige avstemning. For sosialistene og kommunistene er politiske reformer likevel en fanesak, og kan vise seg å bli avgjørende.
13 år med uavhengighet og en såkalt markedsøkonomi har ikke forbedret livssituasjonen til den ukrainske befolkningen, snarere tvert imot. Samtidig øker frustrasjonen over et korrupt regime som beriker seg selv og en håndfull oligarker på bekostning av vanlige arbeidere og pensjonister. Partiene på venstresiden sitter derfor med viktige forhandlingskort foran andre valgomgang. Faktorer som politisk reform, geopolitisk orientering og ønsket om maktskifte vil derfor være avgjørende for valgresultatet, dersom valget blir noenlunde fritt.
http://klassekampen.no/18517/article/item/null/ukraina-ved-et-politisk-veiskille#sthash.TlPOoxX8.dpuf
