Putins hybridfred

Publisert på Minerva 19. oktober 2017

Ukrainske myndigheter nekter å danse etter Putins fredspipe. Hans forslag om FN-soldater i Øst-Ukraina møtes med motkrav.


Fredag den 6. oktober stemte det ukrainske parlamentet over en lovpakke som omhandler reintegrering av områdene i Øst-Ukraina som er utenfor de ukrainske myndighetenes kontroll. Eller som det nå slås fast i lovs form: områdene som er midlertidig okkupert av Russland. Omsider er lovverket i takt med det de fleste ukrainere allerede er smertelig klart over: At Russland er dypt involvert i krigen i Øst-Ukraina.


Grunnen til at denne offisielle pekefingeren mot Russland som den egentlige fienden har latt vente på seg i over tre år, er at ukrainske politikere balanserer på en juridisk knivsegg. På den ene side ønsker de å stadfeste at Russland er aggressor og okkupant, uten å kaste hansken og erklære krig med sin nabo. Bevisene er mange nok til at blant annet OSSEs og Europarådets parlamentarikerforsamlinger og den internasjonale straffedomstolen i Haag har erklært at russiske militære styrker er direkte involvert i krigen i Øst-Ukraina. Men med tanke på at Ukraina ga bort et av verdens største atomvåpenarsenaler til Russland i 1994, i bytte mot forsikringer om landets suverenitet og ukrenkelige grenser, ville en krigserklæring med en påfølgende åpen konflikt med Russland vært katastrofalt.


På den annen side må ukrainske myndigheter vise at de forplikter seg til å oppfylle fredsavtalen som ble undertegnet i Minsk i februar 2015, slik at vestlige sanksjoner mot Russland blir opprettholdt. Lovpakken gjenspeiler da også flere av forutsetningene i Minsk-avtalen, blant annet at opprørerne i øst skal få amnesti. Særlig dette punktet er det vanskelig for mange ukrainere å svelge, og avstemningen i parlamentet var da heller ikke uten knuffing og blokkering av talerstolen.

Fredsbevarende styrker

En viktig grunn til at ukrainske myndigheter nå har fått ut pekefingeren og erklært i lovs form at Russland er aggressor, er den muligheten for fredsbevarende FN-styrker i Øst-Ukraina som nå er kommet på bordet.

Den 5. september uttalte president Putin at Russland vil ta initiativ i FNs sikkerhetsråd til å sende fredsbevarende styrker til frontlinjen mellom ukrainske soldater og opprørerne. Ukraina har ønsket fredsbevarende styrker til den østlige delen av landet siden 2015, uten å få verken bifall eller applaus fra Russland, som har vetorett i FNs sikkerhetsråd.

Satt på spissen ønsker Russland en livvaktstyrke med FN-mandat som kun skal beskytte OSSE-observatørene som allerede er til stede langs frontlinjen, mens Ukraina ønsker en FN-styrke med mandat til å beskytte sivilbefolkningen i hele området, samt å sikre grensen mellom de okkuperte områdene og Russland, der russiske ‘frivillige’ soldater og militært materiell er i fri flyt.

Russland nekter imidlertid at de er part i krigen, og ser derfor ikke nødvendigheten av fredsbevarende styrker langs egen grense. Ved å lovfeste Russlands delaktighet, vil Ukrainas argumenter om et utvidet mandat til en fremtidige FN-styrke på eget territorium stå betydelig sterkere i forhandlingene i Sikkerhetsrådet. Samtidig vil det være vanskelig for Russland å insistere på at russiske soldater skal inngå i en fremtidig fredsbevarende FN-styrke dersom landet offisielt er definert som aggressor.

Putins fredspipe

Det er en gåte hva Putin ønsker å oppnå med sitt svært begrensede forslag om fredsbevarende styrker langs frontlinjen. Hadde det vært å skape fred i Øst-Ukraina, hadde han for lengst trukket ut alt russisk militært personell og materiell, fått kontroll over grensen mot de opprørskontrollerte områdene, og støttet et forslag om fredsbevarende FN-styrker som skal beskytte flere enn kun OSSE-observatører.

Fra å være en geopolitisk sjakkspiller, fremstår han nå mer som en uerfaren pokerspiller som byr lavt mens han smatter nervøst på fredspipa. Han må ha vært klar over at Ukraina vil møte ham med strengere krav, og dermed presse frem et mye mer omfattende FN-mandat som kan gjøre en fredsbevarende styrke i stand til å faktisk utgjøre en forskjell. Bortsett fra at et utvidet FN-mandat vil kreve store ressurser, skal den russiske representanten i Sikkerhetsrådet jobbe hardt for å overbevise resten av medlemmene om at mindre er bedre.

Alt går ikke etter planen

Mulige forklaringer på Putins plutselige snuoperasjon i spørsmålet om internasjonale fredstyrker i Øst-Ukraina kan være at et nytt politisk klima i Vesten, med blant annet Trump og Brexit, ikke har medført en mer fordelaktig situasjon for Russland, slik Kreml antageligvis håpet på. Sanksjonene mot Russland står ved lag, og mulighetene for at USA sender defensive våpen til Ukraina er større enn noen gang.

Kanskje ser Putin på fredsbevarende FN-styrker som en mulighet til å trekke seg ut av Ukraina, få oppfylt Minsk-avtalen og med det få lettet sanksjonene. Hvis FN-styrkenes avkjølende effekt på konflikten kan få den helt ned mot frysepunktet, vil det være en ekstra bonus for Putin.

Uansett hva som er Putins beveggrunner, kan resultatet bli en ny fase i konflikten i Øst-Ukraina der FN får en viktig rolle. Eventuelt vil Putin tape både ansikt og pokerfjes dersom Russland legger ned veto mot en fremtidig resolusjon om fredsbevarende FN-styrker i hele krigsområdet, inkludert grensen mot Russland. Slik han gjorde da Russland la ned veto mot opprettelsen av en FN-domstol etter nedskyting av Malaysia Airlines-flyet MH17 over opprørskontrollert territorium i 2014.

Europa har endelig bevist at Ukraina ikke står alene

Publisert i VG papir 4. juni 2017

Fra 11. juni kan en ukrainsk statsborger med et biometrisk pass krysse Schengen-grensen uten visum. Europa har endelig bevist at Ukraina ikke står alene.

Mens bunadskledde nordmenn feiret grunnlovsdagen med barnetog og is, proklamerte den ukrainske presidenten Petro Porosjenko i Strasbourg at Ukraina nå er tilbake i den europeiske familien, og samtidig tar et endelig farvel med den sovjetiske fortiden. 

Bakgrunnen for denne euforiske betraktningen var avtalen om visumfrihet for ukrainere til Schengen-sonen som han nettopp hadde undertegnet. Porosjenkos ord var ingen overdrivelse. Avtalen er av enorm betydning, både symbolsk og praktisk. Symbolsk er det en etterlengtet anerkjennelse av at Ukraina er en del av Europa. Praktisk sett blir det enklere for ukrainere å ta del i det europeiske fellesskapet. 

Siden krigen i Øst-Ukraina brøt ut har det vært et skifte i ukraineres reisemønster. Færre reiser til Russland og flere reiser til Europa. Ifølge den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) ble det foretatt 12,5 millioner reiser fra Ukraina til EU i 2015, to millioner flere enn året før. Samtidig fikk over tre prosent av alle som søkte om visum avslag i 2015. Disse vil nå kunne reise inn i Schengen. 

Visumfritaket gjelder kun turisme inntil 90 dager, og ikke arbeid. Ukrainske arbeidsmigranter har imidlertid reist til Europa på turistvisum i over to tiår, for å jobbe uregistrert innen bygg- og anleggsbransjen, jordbruk og den privat omsorgssektoren. IOM oppgir at over 900 000 ukrainere har bo-tillatelse i EU, hovedsakelig i Polen, Italia, Tyskland og Tsjekkia. Ifølge Statistisk sentralbyrå er tallet for Norge 4900 personer. Vanskeligheter med å få visum har nok bremset noe av arbeidsmigrasjonen. En visumfri grense til EU kan derfor medføre at flere velger å prøve lykken i vest. 

Migrasjonsforskere skiller ofte mellom årsaker for migrasjon i hjemlandet og landet man migrerer til, såkalte push- og pull-faktorer. Faktorer som dytter ukrainere i utlendighet er høy arbeidsledighet, gjennomsnittlig månedslønn på 2100 kroner, og ikke minst krigen i Øst-Ukraina og den politiske og økonomiske ustabiliteten den fører med seg. Ifølge en spørreundersøkelse gjennomført av IOM i 2015 hadde åtte prosent av de spurte planer om eller allerede skaffet seg jobb i utlandet. 

På den annen side er pull-faktorene i Europa svekket som følge av flyktningstrømmen i 2015 og en økonomisk krise som har rammet spesielt Sør-Europa, som har vært ukrainske arbeidsmigranters foretrukne reisemål. Arbeidsmarkedet for irregulære migranter er mettet, og gjør det vanskeligere å finne arbeid. 

Det mest sannsynlige scenarioet som følger av visumfriheten, er at flere ukrainere reiser til Polen og Tsjekkia for å gjøre sesongarbeid. Polske arbeidstakere inviterte 1,3 millioner ukrainere til sesongarbeid i 2016, en seksdobling fra året før. Vi vil også se en viss tilstrømning av nye arbeidsmigranter til EU-land der ukrainere allerede har etablert nettverk av familie og venner, spesielt i Sør-Europa. 

Norge vil nok merke lite til visumliberaliseringen, ut over de mer bemidlede ukrainske turister som ville ha funnet veien til nord selv med et krav om visum i passet. 

Arbeidsmigrasjon er en vesentlig inntektskilde for ukrainske familier. I 2016 ble 5,4 milliarder dollar sendt hjem fra utlandet, 1,8 milliarder av disse fra europeiske land. Dette utgjorde nærmere seks prosent av BNP. Det reelle beløpet som kommer familiene i Ukraina til gode er nok langt høyere enn dette. Inntekter som arbeidsmigranten eller sesongarbeideren frakter med seg til Ukraina fremkommer ikke i slike statistikker. Visumfrihet for ukrainere kan altså være av større økonomisk betydning enn all verdens lånepakker. 

For reiseglade nordmenn vil visumfritaket føre med seg en betydelig enklere reisevei til spennende ukrainske reisemål. Flere flyselskaper har allerede annonsert nye flyruter til de største ukrainske byene.