Skummelt med demonstrasjoner

Publisert i Aftenposten Junior 25. februar 2014

 

 

  



Drømmen om å reise fritt

Publisert i Klassekampen 20. februar 2014

Halvannen million ukrainere arbeider allerede i et europeisk land. De har alt å vinne på EU-integrasjon.

Når man nå ser hvordan demonstrasjonene har eskalert i  Ukraina, er det lett å glemme at det hele begynte som  en fredelig studentprotest. Utgangspunktet var frustrasjon over at ukrainske myndigheter uventet lukket igjen døren som sto på gløtt til Europa. Arbeidsmigranter fra Vest-Ukraina har imidlertid benyttet seg av Europas bakdør i to tiår. Det er en misnøye som har samlet seg opp over lang tid.

I 2007 arrangerte jeg i forbindelse med et doktogradsarbeid en stilkonkurranse for ukrainske barn. Andrij var da tolv år og bodde i Vest-Ukraina med sin mor, mens faren jobbet i utlandet:  «Faren min kan ikke finne arbeid her hjemme, og derfor var han nødt til å reise til utlandet. Vi, barn, har bare et ønske: Gud, la det bli forandringer i landet vårt sånn at foreldrene våre ikke trenger å reise til utlandet for å finne arbeid, og at vi kan være sammen med foreldrene våre når de kommer hjem fra jobb. Vi håper at det vil bli så mange forandringer i landet vårt at de som styrer vil tenke på alle i samfunnet, og gjøre alt de kan for at vi kan få en lykkelig fremtid».

Andrij snakker for mange. Ukrainske migrasjonsforskere anslår at over halvannen million ukrainere bor og jobber midlertidig i et europeisk land. For hundretusener av familier i Ukraina betyr derfor tettere bånd mot Europa mye mer enn symbolpolitikk og økonomiske hjelpepakker; for dem betyr EU-intergrasjon et nytt og bedre familieliv.

Majoriteten av arbeidsmigrantene til Europa oppholder seg i Italia, Polen, Tsjekkia og Spania, og jobber innen byggebransjen, jordbruk og den private omsorgssektoren. De fleste krysser grensen til Europa på turistvisum, og blir værende uten lovlig opphold når ferien egentlig skulle vært over. Dette betyr at de ikke kan reise hjem til familie og barn på tre-fire år mens de venter på å tjene nok penger eller å få innvilget lovlig oppholds- og arbeidstillatelse i gjestfrie sør-europeiske stater. En visumfri grense mellom Ukraina og Schengen vil bety at tusener av ukrainske barn kan få treffe foreldrene sine oftere enn de gjør i dag.

Verdensbanken estimerer at ukrainske arbeidsmigranter sendte 55 milliarder kroner til hjemlandet i 2013, noe som tilsvarer fem prosent av BNP. Mens ukrainske politikere diskuterer hvorvidt de skal fylle sine lommer med euro eller rubler, må ukrainske mødre og fedre forlate familie og barn for å kunne forsørge dem. Med en gjennomsnittlig månedslønn på rundt 2000 kroner, er det nettopp dette dilemaet mange ukrainere står ovenfor: dersom de vil gi barna sine en utdannelse og en bedre fremtid må de reise utenlands for å jobbe, og dermed være adskilt fra dem en kortere eller som oftest lengre periode.

En slik oppløsning av familien på grunn av økonomisk nødvendighet står i grell kontrast til valget mange av landets politikere står ovenfor; hvorvidt de skal sende sine barn til Oxford eller Cambridge for å studere. Faktum er at president Janukovytsj’ politiske allierte, som nå mener Ukraina må forbli i Russlands favntak, selv foretrekker å ha barn, bankkontoer og ferieopphold i Europa. Den nylig avsatte ukrainske statsministeren, Mykola Azarov, rakk knapt nok å ta sin hatt før han raste avgårde til sin familie i Østerrike.

Ukrainske myndigheter stjeler ikke bare penger, men også barn og unges fremtid. Jeg har gjort feltarbeid blant ukrainske arbeidsmigranter i Madrid, i tillegg til å arrangere stilkonkurranse for barn som er igjen i Ukraina, som nevnte Andrij. Felles for både voksne og barn er at de legger skylden for ukrainske foreldres utlendighet og adskillelse fra sine barn på ukrainske politikere generelt.

Vasyl, en 43 år gammel mann fra Vest-Ukraina som har arbeidet ni år i Spania, og som har kone og en 15 år gammel datter i Ukraina, sier: ’Politisk vanstyre gjennom mange år har ført til omstendigheter som gjør det vanskelig å klare seg i Ukraina. Myndighetene er korrupte, og forholder seg ikke til lovene de selv lager. Dersom myndighetens styresett kommer opp på et europeisk nivå, så tror jeg det vil bli muligheter for å jobbe og bo i Ukraina.’

Det er et vesentlig underliggende premiss i det Vasyl og Andrij forteller, som det er verdt å merke seg dersom vi ønsker å forstå demonstrasjonene i Kiev. Misnøyen som vi ser i Kievs gater i dag stikker dypere enn til kun å dreie seg om president Janukovytsj og regjeringen. For mange ukrainere handler dette om en dyp og langvarig mistillit til ukrainske politikere generelt – en mistillit som næres av en gjennomgående korrupsjon og nepotisme på alle nivåer i samfunnet, manglende rettssikkerhet og ikke minst en gnagende opplevelse av at ukrainere flest er fanget i en nedadgående økonomisk spiral, mens noen få priviligerte tilrøver seg stadig mer makt og penger.

For unge ukrainere representerer Europa fremtiden, og da i form av en ny samfunnsmodell. Og mens Ukrainas barn og unge venter på fremtiden, vil en åpning av grensene til Europa gjøre ventetiden uendelig mye mer utholdelig.

Ukraina ved et politisk veiskille?

Publisert i Klassekampen 8. november 2004

Myndighetene og oligarkene i Ukraina er villige til å gå langt for å beholde makten.


Den 31. oktober gikk ukrainere til første valgomgang for å stemme frem landets tredje president siden uavhengigheten i 1991. Valget står mellom en fortsettelse av dagens korrupte og autoritære regime eller et maktskifte til et forhåpentligvis mer demokratisk alternativ. Valgresultatet får også konsekvenser for hvorvidt Ukraina skal følge veien tilbake til Russland eller bevege seg nærmere et europeisk samarbeid.

Av hele 24 kandidater gikk opposisjonslederen Viktor Jusjtsjenko og statsminister Viktor Janukovitsj videre til den andre og avgjørende valgomgangen 21. november, begge med rundt 40 prosent oppslutning. OSSE (Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa, red.anm.)-utsending Bruce George uttalte etter første valgomgang at det hadde forekommet en rekke brudd på internasjonale standarder for demokratiske valg.

Alle rapporter om valgfusk er allikevel bare en forlengelse av myndighetenes skitne knep gjennom hele valgkampen. Myndighetene og oligarkene er villige til å gå langt for å beholde makten, og beskyldes av opposisjonen for alt fra drapsforsøk og provokasjoner til misbruk av media og statsressurser i valgkampen.

Dagens president, Leonid Kutsjma, har i sine ti år ved makten bygget opp et sterkt maktapparat, karakterisert ved en gjensidig avhengighet mellom myndighetene og landets mektige forretningsmenn, eller oligarker. Kretsen rundt presidenten kontrollerer alle riksdekkende media, store industrikonglomerat og enorme økonomiske ressurser, stort sett tilegnet gjennom tvilsomme privatiseringer av statseide selskap.

Men Kutsjmas omdømme har blitt sterkt svekket den siste tiden, både i befolkningen og det internasjonale samfunnet. Han anklages blant annet for brudd på menneskerettighetene og for å kneble pressefriheten. Mest alvorlig er allikevel offentliggjøringen av hemmelige opptak, angivelig fra presidentens kontor, som knytter ham til drapet på en opposisjonsjournalist i 2000.

Jusjtsjenko og koalisjonen av opposisjonspartier han leder har de siste årene utgjort den eneste seriøse trusselen mot makteliten rundt Kutsjma. Jusjtsjenkos popularitet er først og fremst basert på hva han fikk utrettet da han i 2000 var statsminister, og første gang siden uavhengigheten klarte å skape vekst i en kriserammet økonomi. Etter at han ble avsatt har han distansert seg fra maktapparatet, og samlet en sterk opposisjon som favner ulike ideologiske retninger. Han har også klart å skape et politisk program som appellerer både til det nasjonalistiske Vest-Ukraina og det mer Russlandvennlige Øst-Ukraina.

Janukovitsj, som ble statsminister i november 2002, er maktelitens kandidat. Han er i likhet med Jusjtsjenko tilhenger av omfattende økonomiske reformer. Det som skiller, er i første rekke båndene til dagens elite. Mens Jusjtsjenko ønsker å ta et oppgjør med korrupsjon og oligarkenes urettmessige privilegier, anses Janukovitsj for å være en garantist for oligarkenes interesser.

Velgerne på venstresiden, rundt prosent av velgermassen, vil utgjøre tungen på vektskålen i andre valgomgang. Både regjeringspartiene og opposisjonen vil derfor forsøke å nærme seg partiene på venstresiden, selv om sosialistpartiet og kommunistpartiet ideologisk sett står langt fra både Janukovitsj og Jusjtsjenko. Janukovitsj kan få støtte blant kommunistene på grunn av hans ønske om tettere samarbeid med Russland, og russiske myndigheters tydelige støtte til ham. For nostalgiske kommunister betyr dette mye.

Jusjtsjenkos ønske om å trekke landet nærmere Europa, kan derimot virke negativt inn på kommunistpartiets velgere. Videre har Jusjtsjenkos motstandere gått langt i å fremstille ham som høyreekstremist og radikal nasjonalist for å svekke oppslutningen om ham i det tradisjonelt mer venstreorienterte Øst-Ukraina. Sosialistpartiets velgere er mindre opptatt av hvilken retning Ukraina beveger seg geopolitisk, og mer opptatt av å få et maktskifte.

Hovedproblemet for Janukovitsj er hans tilknytning til myndighetene og oligarkene, som både kommunister og sosialister har problemer med å svelge. Jusjtsjenko har nærmest fremstilt Janukovitsj og hans støttespillere som en gjeng banditter, og to dommer for overfall og legemsfornærmelse som Janukovitsj har fra slutten av 1960-tallet passer godt inn i denne retorikken. Jusjtsjenko vil nok også vinne stemmer på at han sto side om side med sosialister og kommunister under protestene mot Kutsjma etter skandalen i 2000.

Spørsmålet om politiske reformer kan avgjøre hvem partiene på venstresiden offisielt vil støtte i andre valgomgang. Koalisjonen av partier som støtter presidenten, og som utgjør et flertall i parlamentet, forsøkte i april å få gjennom grunnlovsendringer som ville overført makten fra presidenten til en statsminister utnevnt av parlamentet. Dette ville i realiteten bety at Kutsjma ville kunne ha beholdt makten frem til parlamentsvalget i 2006 uavhengig av resultatet i presidentvalget. Men lovforslaget manglet seks stemmer for å få det nødvendige flertall, noe som var en enorm psykologisk seier for opposisjonen.

Presidenten og hans støttespillere presser nå på for å få en ny avstemning over et nærmest identisk lovforslag før andre valgomgang. Etter at to partier i september i år gikk ut av koalisjonen, mistet imidlertid Kutsjma kontroll over flertallet, og utsiktene for reformer er dermed mindre enn de var ved forrige avstemning. For sosialistene og kommunistene er politiske reformer likevel en fanesak, og kan vise seg å bli avgjørende.

13 år med uavhengighet og en såkalt markedsøkonomi har ikke forbedret livssituasjonen til den ukrainske befolkningen, snarere tvert imot. Samtidig øker frustrasjonen over et korrupt regime som beriker seg selv og en håndfull oligarker på bekostning av vanlige arbeidere og pensjonister. Partiene på venstresiden sitter derfor med viktige forhandlingskort foran andre valgomgang. Faktorer som politisk reform, geopolitisk orientering og ønsket om maktskifte vil derfor være avgjørende for valgresultatet, dersom valget blir noenlunde fritt.



http://klassekampen.no/18517/article/item/null/ukraina-ved-et-politisk-veiskille#sthash.TlPOoxX8.dpuf

Fra mistillit til hat

Publisert 26.02.14 - VG Meninger

Foreldrene til Halya (18) brukte datterens siste leveår til å skrape sammen nok penger, i håp om at det som skulle være et gratis helsevesen ville redde deres barns liv. Halya er et ansikt på den svakes kamp mot en systematisk korrupsjon som har fordervet det ukrainske samfunnet innenfra siden Sovjetunionens fall.

Våren 2003 fikk Halya diagnosen leukemi. Ett år senere ga den 18 år gamle jenta fra en landsbygd i Vest-Ukraina opp kampen mot sykdommen.

Nye helter

For familien hadde det vært et år med «smøring» av leger og sykesøstre, samt innkjøp av alt fra cellegift til legenes engangshansker. Overlegen som behandlet Halya videresolgte nødvendige kvalmehemmende medisiner han selv hadde kjøpt i Polen, med en fortjeneste som overgikk hans offisielle lønnsslipp flere ganger.

Selv lommene i prestens kjortel var dype da Halya ble stedt til hvile. Foreldrene til Halya brukte datterens siste leveår til å skrape sammen nok penger, i håp om at det som skulle være et gratis helsevesen ville redde deres barns liv.

Bilder av Ukrainas nye helter, som måtte bøte med livet i kampen mot Janukovitsj' vanstyre, sprer seg nå hurtig via sosiale medier. Flere av de drepte demonstrantene hadde knapt levd to tiår, og et par av dem var under myndighetsalder. For meg hører bildet av Halya på en sykeseng blant disse heltene. For meg er Halya et ansikt på den svakes kamp mot en systematisk korrupsjon som har fordervet det ukrainske samfunnet innenfra siden Sovjetunionens fall. Eller rettere sagt, ovenfra.

Rettferdighet

Fisken råtner fra hodet, påpeker ofte ukrainere. Politikk er big business i Ukraina, og det er ikke uten grunn landets rikeste sitter i parlament og regjering. Demonstrasjonene på majdan er derfor ikke kun et oppgjør med Janukovitsj og hans politisk-økonomiske støttespillere.

Demonstrantene har alle sin unike historie og grunn for å stå på majdan, og flere har sikkert mistet en datter som Halya i et korrupt helsevesen.

Det som samler dem, er et krav om rettferdighet, rettssikkerhet, demokrati og politisk forutsigbarhet.

På mange måter er de siste måneders hendelser et blodig oppgjør med en ufullendt overgang fra statssosialisme til markedsliberalisme. Oligarkene, som gjorde seg fete under privatiseringsprosessene tidlig på 90-tallet, og som har styrt mye av Ukrainas politiske liv siden den gang, vil nå få et mye mer begrenset spillerom i det politiske liv. Forholdet mellom politikere og velgere virker til dels å være snudd på hodet.

Dersom befolkningen tidligere ble ført bak lyset av korrupte politikere, retter nå millioner av ukrainere lommelykter mot oligarkenes lysskye avtaler og forbindelser.

Ingen politikere eller oligarker går fri av folkets økonomiske og politiske regnskapskontroll, ei heller den nylige løslatte Julia Timosjenko. Det som trengs nå er unge politikere med pågangsmot og troverdighet, på begge sider av den politiske skillelinjen mellom øst og vest.

Korrupsjon

Halyas far, Andrij, restaurerer kirkebygg i Vest-Ukraina. Han sliter med Bekhterevs sykdom, og må en gang i året bevise for en kommisjon at hans kroniske sykdom ikke har blitt mirakuløst helbredet.

For å fornye Andrijs status som ufør, krever kommisjonsmedlemmene en pengesum tilsvarende to måneders uføretrygd.

For Halya er det vanskelig å oppnå rettferdighet fra leger og prester som brøt med sine profesjonelle plikter og dyder. Håpet nå må være så omfattende endringer i Ukraina, at hennes far får de sosiale ytelser han har krav på. Den økende mistilliten til ukrainske politikere har de siste månedene blitt forvandlet til hat, og det er derfor kritisk å bygge et tillitsforhold mellom befolkning og myndigheter. Først og fremst må straffskyldige få sin straff i åpne og transparente rettssaker.

Det holder ikke å skyve alt ansvar over på ekspresident Janukovitsj.

Det viktigste nå er at det blir gjennomført en grundig, troverdig og objektiv gransking.

Ukrainas fremtid

Dersom Halya hadde vært i live i dag, tror jeg hun hadde vært på majdan, og hjulpet til som frivillig. Halya var godheten selv, som alltid satte andre foran seg og sitt. Hun var Ukrainas fremtid, som gikk så altfor tidlig bort. I likhet med altfor mange andre som kjempet for sin fremtid på majdan.

Halya var min tremenning.   

http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10120223

Kampen om Ukraina i norsk media

Publisert 2 februar, Dagsavisen Nye Meninger

Diskusjoner om det ukrainske folkeopprøret i norsk media viser med all tydelighet hvor galt det kan gå når historikere skal forklare nåtidige hendelser.

I dette jubileumsår for den norske grunnloven ligger alt til rette for en viss sympati med ukraineres kamp for demokrati, rettsikkerhet og grunnleggende menneskerettigheter i den norske offentlighet. Følger man situasjonen i Ukraina slik den formidles i norske medier, møter man imidlertid til stadighet nyhetsformidling og nettdiskusjoner som undergraver ukrainske demonstranters ambisjoner om å bekjempe en korrupt og antidemokratisk regjering. Disse kritiske røster til det ukrainske folkeopprøret viser med all tydelighet hvor galt det kan gå når historikere skal forklare nåtidige hendelser. Historisk overkontekstualisering og overfokus på ytterpunkter tilfører nødvendigvis ikke noen dypere forståelse av hvorfor mennesker tenker og handler som de gjør i dag.

Som norskfødt med ukrainske gener på farssiden, kan jeg knapt nok kalles nøytral i diskusjoner om demonstransjonene som foregår i Ukraina. Men så legger jeg heller ikke skjul på at mine uttalelser om Ukraina er farget av at jeg har bodd flere år i den vest-ukrainske byen Lviv - i motsetning til enkelte andre norske kommentatorer som til stadighet overøser oss med sin innsikt om ukrainske samfunnsforhold, uten å opplyse sine lesere om at deres tilsynelatende objektive og nøytrale analyser er del av et større geopolitisk eller ideologisk prosjekt. Et prosjekt som reproduserer et maktspråk og en retorikk fra den kalde krigen, med udefinerte og vage henvisninger til ukrainsk fascisme, nasjonalisme og anti-russiske holdninger.

I Urix 23. jaunar kunne vi høre historikeren Bjørn Nistad, visstnok tilknyttet Universitetet i Oslo, beskrive Vest-Ukraina som utpreget nasjonalistisk med 'fascistiske tendenser'. Bevisføringen for hans påstand er tilstedeværelsen av røde og svarte flagg blant demonstranter i Kyiv, og at dette flagget knytter dagens demonstranter direkte til tankegodset til den ukrainske opprørslederen i mellomkrigstiden, Stefan Bandera, som Nistad til stadighet omtaler som fascist. En slik analyse viser hvor galt det kan gå når historikere skal forklare nåtidige hendelser. Hans analyse er like logisk gyldig som å påstå at folk som går i vikingklær mener det er for lite voldtekt og plynding i verden. Symboler er mangetydige, og Nistad bekrefter med all tydelighet at historikere ikke nødvendigvis sitter med nøkkelen til hvordan historiske symboler blir fortolket i nye kontekster. Spesielt ikke når datainnsamlingen foregår gjennom tv-skjermen.

Et om mulig enda mer graverende eksempel på historisk overkontekstualisering er signert NRK-veteran Jahn Otto Johansen i et debattinnlegg på Dagsavisen Nye Meninger 10. desember 2013. Ikke nok med at Johansen finner sannheten om Ukraina blant russiske venner som savner en grav å gå til. Han klarer til og med å få presset inn i en bisetning om nazi-medløperi i Vest-Ukraina under krigen: ”Selv om kanskje de fleste innbyggere i det vestlige Ukraina ser vestover, og noen av deres forfedre samarbeidet jo med nazistene og myrdet jøder, så viser dette hvor komplisert dette spørsmålet er”. Hadde Johansen vist til at millioner av vest-ukrainere er berørt av arbeidsmigrasjon til EU-land som en del av forklaringen på at de "fleste innbyggere i det vestlige Ukraina ser vestover", så hadde argumentasjonen hans vært relevant.

NRK-journalist Hans-Wilhelm Steinfeld er en enda mer sentral formidler av urolighetene i Ukraina, og i likhet med sin tidligere kollega Johansen går Steinfeld alt for ofte med ryggen inn i fremtiden. Mens hans journalistkolleger rapporterer om dramatikken som utspiller seg i Kyiv, er Steinfeld mer opptatt av å henvise til Arild Haalands doktoravhandling fra 1956. (Nå må jeg i rettferdighetens navn påpeke at Steinfeld i det siste har tatt flyet fra Moskva til Kyiv, for å snakke med dem som faktisk står på Uavhengighetsplassen. Heder og ære til ham for det).

Argumentasjon og bevisførsel ut fra historiske ’fakta’ har liten relevans for å  forstå hva som foregår på Uavhengighetsplassen i Kyiv i disse dager. Det er hvordan folk forstår, fortolker og bruker historien som er vesentlig. Jeg vil påstå at det nettopp er to motstridene historieforståelser som er kjernen til spenninger og konflikter mellom Øst- og Vest-Ukraina, og ikke nødendigvis språk- og kulturforskjeller mellom det hovedsakelig russisk-språklige øst og det ukrainsk-språklige vest.

Den første strofen av den ukrainske nasjonalsangen - 'ennå har ikke Ukraina gått under' - sier mye om et gjennomgående trekk ved ukrainsk nasjonal historieforståelse slik den står sterkest i Vest-Ukraina. Både med bakgrunn i mitt doktorgradsarbeid og ved å følge med i nåtige ukrainske diskusjoner i ulike fora, mener jeg at denne historieforståelsen er preget av en forestilling av den ukrainske nasjonen som et offer - det vil si et offer for andre stormakters interesser og kontinuerlig kamp om innflytelse og dominans over de ukrainsk-befolkede landområdene. 'Ukraina' betyr da også 'grenselandet', og svært mange ukrainere mener nasjonens skjebne har lidd av å ligge i skjæringspunktet mellom ulike stormakters interessesfærer. President Janukovitsj' styresett og kuvending fra EU mot Russland tolkes av mer patriotiske ukrainere ut fra denne forståelsen av ukrainsk historie.

I dagens Norge, i et år hvor vi feirer 200-års jubileum for vår grunnlov, er det muligens vanskelig å sette seg inn i hvor viktig en slik historieforståelse er for demonstranter i dagens Ukraina. Ukraina har tross alt vært en selvstendig stat i kun 23 år, og den 18-årige ukrainske grunnloven er på ingen måte hugget i stein, men heller gjenstand for kontinuerlig maktkamp mellom ulike politiske grupperinger med ulike forståelser av ukrainsk historie.

Protestene i Ukraina skal kveles

Publisert 16 januar, Dagsavisen Nye Meninger

Internett og sosiale medier har vært avgjørende for utholdenheten til ukrainske demonstranter på Euromajdan. Det vil ukrainske myndigheter ha en slutt på.

Det er et par ting ved de folkelige demonstrasjonene i Kyiv som jeg har lagt spesielt merke til siden demonstrasjonene tok til i slutten av november 2013. For det første har internettbaserte tv-kanaler poppet opp som sopp i en fuktig og skyggefull skogsbunn - kanaler som hromadske.tv og espreso.tv. Disse sender nyhetsoppdateringer fra enkelt innredede tv-studioer, med streaming fra Euromajdan eller med intervjuer av kjente og mindre kjente personer. Jeg kunne derfor sitte i Norge å følge med på dramatikken som utspilte seg utenfor et rettslokale i Kyiv, som en følge av at politiet nektet journalister og andre adgang til rettslokalet - i sanntid! Internett florerer også med korte 'reportasjer' laget av unge menn med et videokamera i hånden, som dokumenterer og intervjuer, som oftest med kritiske spørsmål til andre unge menn med svarte hettejakker som viser sin støtte til president Janukovitsj. 

Dette vil myndighetene nå ha en slutt på. I følge flere ukrainske nettaviser har Verkhovna Rada stemt gjennom lovendringer som rammer demonstrasjonene direkte, samt rapporteringen av disse. Endringer til artikkel 164 sier at slike internettbaserte tv-kanaler ikke kan operere uten å være registrert.

En annen ting jeg har lagt merke til er hvor sentralt sosiale medier synes å være for demonstrantene, både som motivasjonskilde til videre demonstrasjoner, og som et redskap i kampen mot overgrep fra myndighetspersoner. Det går ikke en dag uten statusoppdatering på Facebook med navn og bilde av dommere som har vært vel fantasifulle og kreative i tolkningen av lovgrunnlaget for arrestasjoner av demonstranter, eller av spesialtrente politifolk som har slått folk helseløse. Dette blir det også slutt på, i hvertfall dersom folk velger å rette seg etter myndighetenes nye lover. Det er ikke lenger lov å spre informasjon om offentlige tjenestemenn eller om dommere. Dette innebærer at man heller ikke har lov til å informere allmennheten om lovstridige handlinger utført av offentlige tjenestemenn eller dommere.

Videre vil sivile organisasjoner som mottar pengestøtte fra utlandet nå være 'utenlandske agenter' (noen som drar kjensel på denne? Putin har hatt en veldig suksess med en tilsvarende lov i Russland).

Av mer kuriøse lovendringer kan nevnes at det ikke lenger er lov å kjøre bilkolonner på mer en fem biler.