Kampen om Ukraina i norsk media

Publisert 2 februar, Dagsavisen Nye Meninger

Diskusjoner om det ukrainske folkeopprøret i norsk media viser med all tydelighet hvor galt det kan gå når historikere skal forklare nåtidige hendelser.

I dette jubileumsår for den norske grunnloven ligger alt til rette for en viss sympati med ukraineres kamp for demokrati, rettsikkerhet og grunnleggende menneskerettigheter i den norske offentlighet. Følger man situasjonen i Ukraina slik den formidles i norske medier, møter man imidlertid til stadighet nyhetsformidling og nettdiskusjoner som undergraver ukrainske demonstranters ambisjoner om å bekjempe en korrupt og antidemokratisk regjering. Disse kritiske røster til det ukrainske folkeopprøret viser med all tydelighet hvor galt det kan gå når historikere skal forklare nåtidige hendelser. Historisk overkontekstualisering og overfokus på ytterpunkter tilfører nødvendigvis ikke noen dypere forståelse av hvorfor mennesker tenker og handler som de gjør i dag.

Som norskfødt med ukrainske gener på farssiden, kan jeg knapt nok kalles nøytral i diskusjoner om demonstransjonene som foregår i Ukraina. Men så legger jeg heller ikke skjul på at mine uttalelser om Ukraina er farget av at jeg har bodd flere år i den vest-ukrainske byen Lviv - i motsetning til enkelte andre norske kommentatorer som til stadighet overøser oss med sin innsikt om ukrainske samfunnsforhold, uten å opplyse sine lesere om at deres tilsynelatende objektive og nøytrale analyser er del av et større geopolitisk eller ideologisk prosjekt. Et prosjekt som reproduserer et maktspråk og en retorikk fra den kalde krigen, med udefinerte og vage henvisninger til ukrainsk fascisme, nasjonalisme og anti-russiske holdninger.

I Urix 23. jaunar kunne vi høre historikeren Bjørn Nistad, visstnok tilknyttet Universitetet i Oslo, beskrive Vest-Ukraina som utpreget nasjonalistisk med 'fascistiske tendenser'. Bevisføringen for hans påstand er tilstedeværelsen av røde og svarte flagg blant demonstranter i Kyiv, og at dette flagget knytter dagens demonstranter direkte til tankegodset til den ukrainske opprørslederen i mellomkrigstiden, Stefan Bandera, som Nistad til stadighet omtaler som fascist. En slik analyse viser hvor galt det kan gå når historikere skal forklare nåtidige hendelser. Hans analyse er like logisk gyldig som å påstå at folk som går i vikingklær mener det er for lite voldtekt og plynding i verden. Symboler er mangetydige, og Nistad bekrefter med all tydelighet at historikere ikke nødvendigvis sitter med nøkkelen til hvordan historiske symboler blir fortolket i nye kontekster. Spesielt ikke når datainnsamlingen foregår gjennom tv-skjermen.

Et om mulig enda mer graverende eksempel på historisk overkontekstualisering er signert NRK-veteran Jahn Otto Johansen i et debattinnlegg på Dagsavisen Nye Meninger 10. desember 2013. Ikke nok med at Johansen finner sannheten om Ukraina blant russiske venner som savner en grav å gå til. Han klarer til og med å få presset inn i en bisetning om nazi-medløperi i Vest-Ukraina under krigen: ”Selv om kanskje de fleste innbyggere i det vestlige Ukraina ser vestover, og noen av deres forfedre samarbeidet jo med nazistene og myrdet jøder, så viser dette hvor komplisert dette spørsmålet er”. Hadde Johansen vist til at millioner av vest-ukrainere er berørt av arbeidsmigrasjon til EU-land som en del av forklaringen på at de "fleste innbyggere i det vestlige Ukraina ser vestover", så hadde argumentasjonen hans vært relevant.

NRK-journalist Hans-Wilhelm Steinfeld er en enda mer sentral formidler av urolighetene i Ukraina, og i likhet med sin tidligere kollega Johansen går Steinfeld alt for ofte med ryggen inn i fremtiden. Mens hans journalistkolleger rapporterer om dramatikken som utspiller seg i Kyiv, er Steinfeld mer opptatt av å henvise til Arild Haalands doktoravhandling fra 1956. (Nå må jeg i rettferdighetens navn påpeke at Steinfeld i det siste har tatt flyet fra Moskva til Kyiv, for å snakke med dem som faktisk står på Uavhengighetsplassen. Heder og ære til ham for det).

Argumentasjon og bevisførsel ut fra historiske ’fakta’ har liten relevans for å  forstå hva som foregår på Uavhengighetsplassen i Kyiv i disse dager. Det er hvordan folk forstår, fortolker og bruker historien som er vesentlig. Jeg vil påstå at det nettopp er to motstridene historieforståelser som er kjernen til spenninger og konflikter mellom Øst- og Vest-Ukraina, og ikke nødendigvis språk- og kulturforskjeller mellom det hovedsakelig russisk-språklige øst og det ukrainsk-språklige vest.

Den første strofen av den ukrainske nasjonalsangen - 'ennå har ikke Ukraina gått under' - sier mye om et gjennomgående trekk ved ukrainsk nasjonal historieforståelse slik den står sterkest i Vest-Ukraina. Både med bakgrunn i mitt doktorgradsarbeid og ved å følge med i nåtige ukrainske diskusjoner i ulike fora, mener jeg at denne historieforståelsen er preget av en forestilling av den ukrainske nasjonen som et offer - det vil si et offer for andre stormakters interesser og kontinuerlig kamp om innflytelse og dominans over de ukrainsk-befolkede landområdene. 'Ukraina' betyr da også 'grenselandet', og svært mange ukrainere mener nasjonens skjebne har lidd av å ligge i skjæringspunktet mellom ulike stormakters interessesfærer. President Janukovitsj' styresett og kuvending fra EU mot Russland tolkes av mer patriotiske ukrainere ut fra denne forståelsen av ukrainsk historie.

I dagens Norge, i et år hvor vi feirer 200-års jubileum for vår grunnlov, er det muligens vanskelig å sette seg inn i hvor viktig en slik historieforståelse er for demonstranter i dagens Ukraina. Ukraina har tross alt vært en selvstendig stat i kun 23 år, og den 18-årige ukrainske grunnloven er på ingen måte hugget i stein, men heller gjenstand for kontinuerlig maktkamp mellom ulike politiske grupperinger med ulike forståelser av ukrainsk historie.