Publisert i Trønderdebatt, 03. mars 2022
Det er hjerteskjærende scener som vises på tv-skjermen nå. Ukrainske byer beskytes av russiske raketter og russiske soldater beveger seg over det ukrainske slettelandet. Ukrainske styrker og befolkningen generelt gjør en heroisk motstand mot invasjonsstyrkene, for å forsvare sitt hjemland og sin frihet. Vi ser også hjerteskjærende bilder av ukrainske kvinner og barn som rømmer vestover fra krigens uhyrligheter. De holder ut flere døgn i kø for å komme i sikkerhet i Polen, Ungarn, Slovakia, Moldova og Romania. FN anslår at rundt en million ukrainere har krysset Ukrainas vestgrense. Vi ser en utrolig innsats, både fra myndigheter, men særlig fra frivillige, i Ukrainas vestlige naboland.
Dersom jeg skal sette mitt ukrainske hjerte på vent en stund, og heller bruke kunnskapen jeg har opparbeidet meg gjennom å forske på ukrainsk arbeidsmigrasjon i flere år, vil jeg tenke høyt rundt hvordan flyktningestrømmen vi nå ser kanskje vil utvikle seg. Jeg understreker at dette er antakelser, om enn basert på tidligere kunnskap. Jeg mener at det er viktig å se flyktningestrømmen i en kontekst av ukrainsk arbeidsmigrasjon til Europa siden midten av nittitallet. Som en følge av at Sovjetunionen gikk i oppløsning og Ukraina ble et selvstendig land i 1991, fikk ukrainere muligheten til å reise utenlands. Siden den gang har det utviklet seg noen klare migrasjonsruter fra Ukraina til EU, som jeg antar vil ha betydning i den katastrofale situasjonen vi ser nå.
Ukrainske flyktninger kan grovt sett deles inn i to grupper: de som har familie, venner eller annen tilknytning til land i EU/EØS, og de som ikke har det. Fordelingen mellom disse gruppene er vanskelig å anslå, men jeg vil tro at en relativt stor andel faller inn under den første kategorien. Grunnen til at jeg tror det, er at det allerede bor millioner av ukrainere i EU-land, og da særlig i søreuropeiske land.
På grunn av en liberal immigrasjonspolitikk med jevnlige amnesti-prosesser for irregulære migranter, har søreuropeiske land vært et attraktivt mål for ukrainske arbeidsmigranter i tiår. Videre har ulike interne behov for arbeidskraft i de søreuropeiske landene skapt ulike demografiske forskjeller. I Italia, der det er et stort marked innen privat omsorgsarbeid, som innebærer å ta hånd om en eldre person, betalt av den pleietrengendes familie, er majoriteten av ukrainske arbeidsmigranter kvinner, ofte eldre kvinner med voksne barn. I Spania, der byggeboomen på 2000-tallet tiltrakk seg mange mannlige ukrainske arbeidsmigranter til byggebransjen, er kjønnsbalansen mer likt fordelt. Anslag tilsier at det kan bo rundt 500 000 ukrainere i Italia, 200 000 i Spania og noe færre i Portugal.
Min antakelse er at mange av de ukrainske flyktningene som faller inn under den første gruppen jeg skisserte over, vil forsøke å komme seg til sine familiemedlemmer, slektninger og venner i EU. Det betyr at hovedstrømmen av flyktningene i denne gruppen vil reise sørover i Europa. I Norge er det registrert i overkant av 7200 ukrainere. Det vi allerede ser, er at ukrainske flyktninger som har ankommet eller er på vei til Norge, reiser til familie og venner her.
Dette medfører at jeg mener norske myndigheter må tenke noe annerledes enn det som har vært praksis i asylprosessen tidligere. De første ukrainerne som kommer på egen hånd eller familiemedlemmers hjelp til Norge nå, vil ikke bo på et asylmottak. Vi får allerede signaler om at flere ikke ønsker å søke om asyl. En ukrainer kan oppholde seg i Norge i 90 dager som turist, og nå er også denne perioden i praksis utvidet. Grunnen til at de ikke ønsker å søke asyl, er at de håper å kunne returnere hjem så raskt som mulig.
Jeg vil hevde at ukrainere som kommer til Norge nå må, i praktisk, ikke juridisk forstand, ansees som å befinne seg i grenseland mellom asyl og midlertidig familiegjenforening. En midlertidig familiegjenforening er ikke noe norsk asyl- og innvandringslovgivning tar høyde for, og dette skaper enkelte utfordringer.
For tre dager siden ble det opprettet en Facebook-gruppe for ukrainere i Norge og andre som har spørsmål relatert til det å få familiemedlemmer til Norge. Gruppa har allerede over 1100 medlemmer. Her er det ildsjeler og andre som forsøker å svare ut spørsmål og problemstillinger fortløpende. Jeg vil trekke frem tre hovedbekymringer som ukrainere i Norge nå uttrykker.
Først er det problematikk rundt det å hente familiemedlemmer til Norge. For lovlig innreise til Norge, må en ukrainer ha med seg et biometrisk pass. Dersom noen hjelper en uten biometrisk pass over grensen til Norge, blir det ansett som menneskesmugling, og kan straffes deretter. Dersom man har familiemedlemmer i Polen som ikke kan komme seg til Norge på egen hånd, vil altså familiemedlemmer som allerede bor i Norge risikere å bli straffeforfulgt som menneskesmuglere.
For det andre, må alle som søker asyl til mottakssenteret i Råde. Flere ukrainere som er bosatt langt unna Østlandet, og som har fått eldre og sterkt traumatiserte familiemedlemmer flydd inn fra Polen eller andre nærområder, ser ingen mulighet til å reise med dem til Råde.
For det tredje: Som allerede skrevet, har de fleste ukrainske flyktninger som nå ankommer Norge en eller annen tilknytning til landet. De vil altså bo hos familie og venner, og ikke på asylmottak. Asylinstituttet åpner for å bo utenfor asylmottak i påvente av et vedtak, men asylsøkeren mister da alle rettigheter, utover helsehjelp. Jeg vil anta at en del av ukrainere i Norge som nå prøver å få familiemedlemmer hit, ikke har et stort nettverk her og kanskje allerede er i en trang økonomisk situasjon. Å ta vare på flere familiemedlemmer i en slik situasjon kan være svært vanskelig. Med tanke på at UDI opplyser på sine nettsider om at situasjonen i Ukraina er for uavklart til at søknader vil bli behandlet nå, vil jeg tro at ukrainske flyktninger ikke vil få et vedtak, og dermed tilgang på sosialtjenester, på en god stund.
Det er en mulighet til å søke alternativ mottaksplass dersom en kommune frivillig vil overta ansvaret for konkrete asylsøkere. Men denne adgangen er snever og basert på frivillighet fra kommunen. I praksis vil det antakeligvis bli vanskelig å få innvilget alternativ mottaksplass i kommunen der familien eller venner bor. Utfordringen er at personer i alternativ mottaksplassering ikke har rett på sosialhjelp. Kommunene har dermed ikke en lovhjemmel for utbetaling av økonomisk støtte til disse personene, noe som oppleves problematisk. Jeg skal ikke ta regnestykket her, men vil tro at det uansett er billigere for den norske stat at traumatiserte ukrainske flyktninger bor hos familiemedlemmer, enn på en statlig finansiert sovesal.
Det går nå antakeligvis mot et vedtak om kollektiv beskyttelse av ukrainske flyktninger, som betyr at asylprosessen vil bli vesentlig forenklet. Det er bra. Det betyr allikevel at bekymringene til ukrainere i Norge som jeg har skissert her, bør vurderes grundig slik at også de som bor hos familie og venner blir fanget opp på en god måte.
Det store usikkerhetsmomentet er selvsagt hva som skjer med den andre gruppen, som ikke har tilknytning til et land i EU/EØS. Dersom flyktningestrømmen fortsetter å vokse, vil det være svært mange ukrainske flyktninger som trenger beskyttelse. Norske myndigheter har gitt klare signaler om at mottaksapparatet blir satt i stand til å ta imot flyktninger. Det er veldig bra. I Norge er det ukrainske samfunnet relativt lite, men svært aktivt og villig til å bistå. Jeg anbefaler norske myndigheter om å bruke muligheten og opprette kontakt med de ukrainske foreningene som dekker det meste av landet.
Norsk-ukrainsk handelskammer uttaler samtidig at det er mange norske bedrifter som tar kontakt med tilbud om å gi arbeid til ukrainske flyktninger. Det er viktig at norske myndigheter legger til rette for at de flyktningene som ønsker og har mulighet til det, kommer seg raskt og enkelt ut i arbeid.
