I en sidegate i den vestukrainske byen Lviv samler en
gjeng knisende tenåringsjenter seg rundt bronsefiguren av Leopold von
Sacher-Masoch. Den modigste av dem putter hånden ned i bukselommen hans. Lite
vet hun at hun rører ved en viktig del av ukraineres selvbilde.
...de største lidenskaper stiger ut av motsetninger. Vi er slike
motsetninger, nesten fiender. Det er derfor min kjærlighet er dels hat, dels
frykt. I et slikt forhold må den ene være hammer og den andre ambolt. Jeg vil
være ambolten.
Fra Venus i pels, skrevet av
Leopold von Sacher-Masoch, 1870
Leopold von
Sacher-Masoch
vokste opp i byen Lviv i dagens Ukraina, den gang Lemberg i Østerrike-Ungarn.
Hans mest kjente litterære verk, Venus
i pels, beskriver dominans og underkastelse så fengslende og
hemningsløst, at han har fått den sviende glede av for alltid å bli assosiert
med masochisme, en seksuell legning som gjerne innebærer blåmerker og lær. Det
sies at han hentet inspirasjon til dette slaviske begjær fra sin ukrainske
barnepike.
Leopolds
statue står beskrivende nok bortgjemt i en trang sidegate, utenfor Masoch café,
der du får lokalt øl servert med peanøtter og piskeslag, og ikke sentralt på
Frihetsprospektet i Lviv. Hans verker opptar kanskje ikke mye plass i ukrainske
bokhyller, men hans litterære dragning mot underkastelse og trelldom klemmer allikevel
på en øm nerve i Ukrainas historie og nasjonale selvbevissthet. Det er ikke
bare enkelte radikale,
norske Russland-kjennere som omtaler ukrainere som lillerussere uten
noen egen historie. Det ukrainske selvbildet har inntil nylig vært lenket fast
til ideen om at, for å bruke Leopolds ord, den ukrainske nasjon er ambolten,
som den russiske storebror har slått hammeren mot i århundrer. Eller det den
ukrainske forfatteren Oksana Zabuzjko omtaler i romanen Feltarbeid i
ukrainsk sex som nasjonal-masochisme. Nå er imidlertid hammeren forvandlet
til kalasjnikover og BUK-raketter, og ukrainere er tydeligvis ikke lenger
interessert i å leve i dette masochistiske elsk-hat forholdet under den
russiske pisken. Det er flere tegn på at Ukraina er i gang med å bryte ut av
sine russiske lenker.
For det
første har ukrainske myndigheter valgt å ikke
fornye vennskapsavtalen med Russland fra 1997. Ikke ulikt kontrakten
i et sado-masochistisk forhold, inneholder vennskapsavtalen en gjensidig
anerkjennelse av grenser og respekt for partenes integritet. Med annekteringen
av Krim og den dårlig skjulte krigføringen i Øst-Ukraina er imidlertid Russland
gått fra å være den dominante til å bli den aggressive,
og både grenser og integritet er overskredet.
For det
andre har president Petro Porosjenko, med parlamentets støtte, bedt den
konstitusjonelle domstolen i Ukraina om å vurdere nødvendige
endringer i den ukrainske konstitusjonen, slik at den er tilpasset fremtidige
medlemskap i EU og NATO. Dette samsvarer med hva en stadig
økende del av befolkningen ønsker.
For det
tredje har Ukraina gjort seg nærmest uavhengig
av russisk gass. Russland har brukt gassleveranser til Ukraina og
gasstransitt gjennom Ukraina til Europa som en politisk
pisk siden 2005, men med en hjelpende
hånd fra voldgiftsdomstolen i Stockholm, så er ikke lenger ukrainske
Naftogaz bundet fast til ufordelaktige gassavtaler med russiske Gazprom.
Samtidig vil en omlegging til fornybar
energiproduksjon i årene fremover, blant annet ved investeringer
fra norske selskaper, gjøre Ukraina enda mindre avhengig av
importert gass.
For det
fjerde er nå det ortodokse Ukraina i ferd med å bryte
sine religøse bånd til Russland. Godt hjulpet av den ‘fremste blant
likemenn’ i den ortodokse verden, patriarken i det historiske Konstantinopel,
vil Ukraina få sin egen ortodokse
nasjonalkirke innen kort tid, uavhengig av den russiske ortodokse kirke.
Dermed mister Russland muligheten til å påvirke det ukrainske samfunnet gjennom
den siste institusjonen de har hatt innflytelse over i Ukraina.
Fem år
etter Euromaidan, da ukrainere strømmet ut i sentrum av Kyiv for å kreve et
tettere samarbeid med Europa, så er Ukraina nærmere
Europa enn noen gang. Russlands reaksjon, som mest ligner en
forsmådd elskers hevngjerrighet, har gjort ukrainere enda sikrere på sitt
utenrikspolitiske veivalg. Som den underdanige hovedkarakteren i Leopold von
Sacher-Masochs roman skriver til den dominante kvinnen han så håpløst elsket:
"Jeg er ikke lenger din slave, som lar seg sparke og piske av Dem. De har
selv gjort meg fri, og jeg forlater en kvinne som jeg kun er i stand til å hate
og forakte". På samme måte snur ukrainere sin blodpiskede rygg mot naboen
i øst, og synger nasjonalsangens første strofe – 'ennå har ikke Ukraina gått
under' – rettet mot et Europa flesteparten av ukrainere identifiserer seg med.
Desperat
sitter den russiske hammer igjen, og leter etter en ambolt å slå mot. Amboltens
navn er nå for eksempel Oleg Sentsov, den ukrainske filmregissøren som
soner en 20 års dom i et sibirsk fengsel, i det Amnesty
International omtaler som en ‘ekstremt kynisk skueprosess‘. Som
følge av forhørene av ham i 2014, var Olegs kropp dekket av tydelige tegn på
tortur. Den russiske undersøkelseskomiteen henla
saken, med begrunnelse av at blåmerkene og sårene var resultat av
hans påståtte interesse for sado-masochisme. Uten den underdaniges masochisme
er det imidlertid bare den dominantes sadisme igjen.
