tirsdag 15. mars 2022

Ennå er ikke Ukraina tapt

Publisert i VG, 2. mars 2022


Dette er slik jeg kjenner ukrainere: Ekstremt engasjerte og lojale når det trengs. Det er denne folke- og motstandsviljen Putin har undervurdert.


«Ennå er ikke Ukraina tapt, verken dets ære eller frihet.

Igjen, ukrainske brødre, skal skjebnen smile til oss.

Som dugg for sol skal våre fiender forsvinne.

Også vi, brødre, skal råde over eget land.

Sjel og kropp vil vi ofre for vår frihet,

Og vi skal vise, brødre, at vi er av kosakkenes ætt.»

[Oversatt fra ukrainsk av Dagfinn Foldøy]

Du har kanskje sett videoen av Katja, kvinnen i en av Kyivs forsteder som gråtkvalt synger disse ordene, mens hun rydder opp glass-splintene som en russisk rakett etterlot seg i morens leilighet. Sangen hun synger er Ukrainas nasjonalsang fra 1863, som for øvrig er samme år som Ja, vi elsker dette landet ble tonesatt.

Putin burde kanskje ha studert teksten til Ukrainas nasjonalsang, før han bestemte seg for å invadere nabolandet. Da hadde han forstått at ukrainere vil ofre sjel og kropp for sin frihet. I stedet velger han altså å sende sine soldater over det ukrainske slettelandskapet, mange av dem unge gutter som ikke virker å vite hvor de er eller hva de har der å gjøre.

Du har kanskje også sett damen som uredd gir solsikkefrø til en russisk soldat, og ber ham legge dem i lommen, slik at i det minste noe vakkert kan vokse opp etter at han ligger i jorden. Eller kanskje har du lest om Vitalij Sjakon, som ofret sitt liv for å sprenge en bro i Kherson fylke, og dermed hindre russiske stridsvogner i å rykke frem. Lignende historier om en ubøyelig vilje til å «ofre sjel og kropp» for Ukrainas frihet finner man overalt. Samtidig med at kvinner, barn og eldre blir sendt ut av landet, reiser ukrainske menn – unge og gamle – tilbake til hjemlandet for å slåss.

I Ukraina, fra øst til vest, nord til sør, viser befolkningen et beundringsverdig mot og en sterk motstandsvilje. Sivile danner nå et territorialforsvar, som forsvarer seg med det de måtte ha av våpen. Over hele landet lager innbyggerne molotovcocktails som kan kastes på fienden. I mitt favorittutested Teatr Pyva, eller Ølteateret, i den vestlige byen Lviv, der det vanligvis brygges øl og spilles storbandmusikk hver kveld, fyller de nå flaskene med brennbar væske og tøylunte, i stedet for velsmakende øl.

Dette er slik jeg kjenner ukrainere. Ekstremt engasjerte og lojale når det trengs. Som min fars fetter sa da barrikadene ble bygd på Majdan-plassen under revolusjonen i 2014: «Ukrainske mannfolk bruker fem uker på å henge opp en hylle på baderommet, men et kvarter på å bygge en barrikade på Majdan».

Det er denne folke- og motstandsviljen Putin har undervurdert. Samtidig virker det ut fra hans hatefulle taler, at han har overvurdert støtten han trodde han ville få i befolkningen i Øst-Ukraina. På lik linje med flere norske «Ukraina-eksperter» og journalister, har Putin tydeligvis hatt et feilaktig bilde av Ukraina som et «dypt splittet land». Skal vi ta ham på ordet, trodde han at ukrainere flest egentlig vil være en del av Russland, og at det er den «vestlige marionettregjeringen i Kyiv» som hindrer dem i å gjenforene seg med «storebroren» i øst.

Ukrainere flest er imidlertid smertelig klar over hva en slik «gjenforening» innebærer. De behøver ikke å gå langt tilbake i familiehistorien for å finne Stalins menneskeskapte sultkatastrofe, likvideringer og tvangsarbeid i Sibir. Min egen oldemor ble sendt til Sibir med sin eldste datter, mens min bestemor allerede hadde blitt sendt til tvangsarbeid i Nazi-Tyskland i en alder av 16 år.

Dersom Putin faktisk tror han kan gjennomføre et varig regimeskifte i Ukraina, vil han antageligvis måtte gjenåpne Stalins Gulag-leire for å prøve å fjerne den ukrainske folkesjelen. Siden han tydeligvis har et ønske om en plass ved Stalins side i russiske historiebøker, som landsfaderen som gjennomførte en ny «fedrelandskrig», har tanken helt sikkert slått ham.

En følge av dette ufravikelige ukrainske frihetsønsket, er umenneskelige lidelser som den russiske presidenten nå påfører sitt «broderfolk». Både min kone og jeg har familie og venner i Ukraina, de fleste i de vestlige delene av landet, der det foreløpig er relativt rolig.

Det betyr imidlertid ikke at de ikke er berørt av dette marerittet. For hvilke ord velger du når du gjennom mobilskjermen ser din tremennings fem år gamle tvillinggutter forberede et trygt rom i husets kjeller, mens foreldrene oppløses i tårer? Konas tante og onkel, samt to fettere med familie, bor i en av Kyivs forsteder, og kommer seg ikke ut av byen. Hvordan trøster man en fetter som må overnatte i bilen i en parkeringskjeller med familien, og som bekymrer seg for deres fem år gammel datter, febersyk og med ørebetennelse, mens sirenene uler i gatene over?

Mens Putin nå har sikret seg en plass i et av de mørkere kapitlene i verdenshistorien, har den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj skrevet seg inn som en av de største ukrainske statsleder noen gang. Når denne enorme tragedien endelig finner sin slutt, vil Ukraina stå sterkere enn noen gang, med en president som vil oppleve en støtte og legitimitet i den ukrainske befolkningen som ingen før ham har klart å opparbeide seg.

Mulighetene vil være vidåpne for dette landet som altfor ofte har blitt glemt, og jeg vil tro ukrainske myndigheter etter hvert vil få en positiv tilbakemelding fra EU på søknaden om medlemskap som ble sendt i går. Putin har ikke bare gjort ukrainere mer samlet, men også EU og verdenssamfunnet generelt.

Videre er jeg optimist på den ukrainske nasjonens vegne, som nå har fått nye helter å samle seg om. For som det heter i sangen: Ennå er ikke Ukraina tapt.

Слава Україні!