fredag 28. februar 2014

Drømmen om å reise fritt

Publisert i Klassekampen 20. februar 2014

Halvannen million ukrainere arbeider allerede i et europeisk land. De har alt å vinne på EU-integrasjon.

Når man nå ser hvordan demonstrasjonene har eskalert i  Ukraina, er det lett å glemme at det hele begynte som  en fredelig studentprotest. Utgangspunktet var frustrasjon over at ukrainske myndigheter uventet lukket igjen døren som sto på gløtt til Europa. Arbeidsmigranter fra Vest-Ukraina har imidlertid benyttet seg av Europas bakdør i to tiår. Det er en misnøye som har samlet seg opp over lang tid.
I 2007 arrangerte jeg i forbindelse med et doktogradsarbeid en stilkonkurranse for ukrainske barn. Andrij var da tolv år og bodde i Vest-Ukraina med sin mor, mens faren jobbet i utlandet:  «Faren min kan ikke finne arbeid her hjemme, og derfor var han nødt til å reise til utlandet. Vi, barn, har bare et ønske: Gud, la det bli forandringer i landet vårt sånn at foreldrene våre ikke trenger å reise til utlandet for å finne arbeid, og at vi kan være sammen med foreldrene våre når de kommer hjem fra jobb. Vi håper at det vil bli så mange forandringer i landet vårt at de som styrer vil tenke på alle i samfunnet, og gjøre alt de kan for at vi kan få en lykkelig fremtid».

Andrij snakker for mange. Ukrainske migrasjonsforskere anslår at over halvannen million ukrainere bor og jobber midlertidig i et europeisk land. For hundretusener av familier i Ukraina betyr derfor tettere bånd mot Europa mye mer enn symbolpolitikk og økonomiske hjelpepakker; for dem betyr EU-intergrasjon et nytt og bedre familieliv.
Majoriteten av arbeidsmigrantene til Europa oppholder seg i Italia, Polen, Tsjekkia og Spania, og jobber innen byggebransjen, jordbruk og den private omsorgssektoren. De fleste krysser grensen til Europa på turistvisum, og blir værende uten lovlig opphold når ferien egentlig skulle vært over. Dette betyr at de ikke kan reise hjem til familie og barn på tre-fire år mens de venter på å tjene nok penger eller å få innvilget lovlig oppholds- og arbeidstillatelse i gjestfrie sør-europeiske stater. En visumfri grense mellom Ukraina og Schengen vil bety at tusener av ukrainske barn kan få treffe foreldrene sine oftere enn de gjør i dag.

Verdensbanken estimerer at ukrainske arbeidsmigranter sendte 55 milliarder kroner til hjemlandet i 2013, noe som tilsvarer fem prosent av BNP. Mens ukrainske politikere diskuterer hvorvidt de skal fylle sine lommer med euro eller rubler, må ukrainske mødre og fedre forlate familie og barn for å kunne forsørge dem. Med en gjennomsnittlig månedslønn på rundt 2000 kroner, er det nettopp dette dilemaet mange ukrainere står ovenfor: dersom de vil gi barna sine en utdannelse og en bedre fremtid må de reise utenlands for å jobbe, og dermed være adskilt fra dem en kortere eller som oftest lengre periode.
En slik oppløsning av familien på grunn av økonomisk nødvendighet står i grell kontrast til valget mange av landets politikere står ovenfor; hvorvidt de skal sende sine barn til Oxford eller Cambridge for å studere. Faktum er at president Janukovytsj’ politiske allierte, som nå mener Ukraina må forbli i Russlands favntak, selv foretrekker å ha barn, bankkontoer og ferieopphold i Europa. Den nylig avsatte ukrainske statsministeren, Mykola Azarov, rakk knapt nok å ta sin hatt før han raste avgårde til sin familie i Østerrike.

Ukrainske myndigheter stjeler ikke bare penger, men også barn og unges fremtid. Jeg har gjort feltarbeid blant ukrainske arbeidsmigranter i Madrid, i tillegg til å arrangere stilkonkurranse for barn som er igjen i Ukraina, som nevnte Andrij. Felles for både voksne og barn er at de legger skylden for ukrainske foreldres utlendighet og adskillelse fra sine barn på ukrainske politikere generelt.
Vasyl, en 43 år gammel mann fra Vest-Ukraina som har arbeidet ni år i Spania, og som har kone og en 15 år gammel datter i Ukraina, sier: ’Politisk vanstyre gjennom mange år har ført til omstendigheter som gjør det vanskelig å klare seg i Ukraina. Myndighetene er korrupte, og forholder seg ikke til lovene de selv lager. Dersom myndighetens styresett kommer opp på et europeisk nivå, så tror jeg det vil bli muligheter for å jobbe og bo i Ukraina.’
Det er et vesentlig underliggende premiss i det Vasyl og Andrij forteller, som det er verdt å merke seg dersom vi ønsker å forstå demonstrasjonene i Kiev. Misnøyen som vi ser i Kievs gater i dag stikker dypere enn til kun å dreie seg om president Janukovytsj og regjeringen. For mange ukrainere handler dette om en dyp og langvarig mistillit til ukrainske politikere generelt – en mistillit som næres av en gjennomgående korrupsjon og nepotisme på alle nivåer i samfunnet, manglende rettssikkerhet og ikke minst en gnagende opplevelse av at ukrainere flest er fanget i en nedadgående økonomisk spiral, mens noen få priviligerte tilrøver seg stadig mer makt og penger.

For unge ukrainere representerer Europa fremtiden, og da i form av en ny samfunnsmodell. Og mens Ukrainas barn og unge venter på fremtiden, vil en åpning av grensene til Europa gjøre ventetiden uendelig mye mer utholdelig.