Historisk kirkemøte i Ukraina

Denne teksten ble først publisert på religioner.no.

For de fleste ortodokse ukrainere er forbindelsen til Moskva nå endelig brutt. Den ortodokse kirken i Ukraina, som om kort tid vil bli skjenket autokefal (uavhengig) status, hadde i går et historisk møte for å stake ut kursen for den nye nasjonale samlingskirken.

Den 15. desember 2018 vil bli en merkedag i det ortodokse Ukraina. Den lange veien mot dannelsen av en nasjonal ortodoks kirke i Ukraina har kommet til en ende. Den religiøse situasjonen i landet er nå et stort steg nærmere en normalisering. Ukraina er et komplekst land. Kirkesituasjonen er intet unntak, og har vært preget av kirkesplittelser og religiøs maktkamp siden landet ble selvstendig i 1991. Nå er situasjonen endret og forutsetningene for en normalisering av kirkesituasjonen har aldri vært bedre.

Som en direkte følge av den dårlige skjulte krigføringen fra den aggressive naboen i øst de siste fem år, har ønsket om en selvstendig ortodoks nasjonalkirke fått bred tilslutning i det ukrainske samfunnet. Dermed kan millioner av ortodokse troende i Ukraina som ikke ønsker å gå i forbønn for patriarken i Moskva, bli innlemmet i det kanoniske ortodokse verdenssamfunnet. Med god hjelp av ‘den fremste blant likemenn’, patriark Bartholomeus i det historiske Konstantinopel, har det ortodokse Ukraina vendt ryggen til innflytelsen som patriarkatet i Moskva, og derigjennom president Putin, har utøvd over Ukraina.

De to ukrainske ortodokse kirkene som ikke har vært anerkjent av det ortodokse verdenssamfunnet, gikk sammen i et kirkemøte i Kyiv 15. desember for å opprette en ukrainsk ortodoks nasjonalkirke, som vil motta en tomos, eller erklæring om autokefali (selvstendighet), fra patriarken i Konstantinopel 6. januar. Den ukrainske ortodokse kirke med tette bånd til patriarkatet i Moskva (UOK-MP) deltok ikke på kirkemøtet, med unntak av to biskoper som trosset forbudet om deltakelse utstedt av ledelsen i UOK-MP.

Samtidig blir UOK-MP stående sterkt vingeklippet tilbake. Både patriarken i Konstantinopel og den ukrainske presidenten Petro Porosjenko har understreket at Ukraina ikke er en del av det kanoniske territoriet til den russisk-ortodokse kirke. Den øverste lederen av UOK-MP, metropolitt Onufrij, mottok også i brevs form beskjed fra patriarkatet i Konstantinopel om at han ikke lengre kan titulere seg som metropolitt av Kyiv, siden det strider mot ortodokse kanoniske lover. Når en selvstendig ukrainsk ortodoks kirke nå er opprettet, vil UOK-MPs posisjon i Ukraina mest sannsynlig bli innskrenket til å bli et eksarkat av den russisk-ortodokse kirke i Ukraina.

Da president Petro Porosjenko annonserte den vellykkede opprettelsen av nasjonalkirken fra en scene utenfor St. Sofia-katedralen i Kyiv der kirkemøtet fant sted, understreket han at den nye kirken ikke vil være en statskirke, og at tilslutning til nasjonalkirken vil være basert på frivillighet. Han påpekte også at den nye kirken vil være en kirke uten Putin og uten forbønn for patriark Kirill i Moskva. Det skal derfor ikke mye fantasi til for å se at de som velger å forbli i UOK-MP vil kunne bli anklaget for å ta side med den russiske aggressoren. Det er derfor viktig at retten til fri trosutøvelse blir sikret i tiden fremover, slik at også deres rettigheter ivaretas.

Den viktigste oppgaven for kirkemøtet 15. desember var å velge en leder for den nye ortodokse nasjonalkirke. Siden UOK-MP ikke deltok, var Den ukrainske ortodokse kirke med patriarkat i Kyiv (UOK-KP) representert med flest biskoper på møtet. Fra UOK-KP stilte 42 biskoper, og fra den mindre Ukrainske autokefale ortodokse kirke stilte 12 biskoper. Ikke uventet ble derfor en biskop fra UOK-KP valgt til metropolitt for den nyopprettede kirken. 39 år gamle metropolitt Epifanij (Dumenko) av Kyiv og hele Ukraina som tittelen hans nå er, skal lede den nye kirkedannelsen, og forsøke å glatte over tidligere uenigheter mellom de ulike kirkene. Han er nok ikke et dårlig valg. Tidligere patriark Filaret i UOK-KP ble bedt av patriarken i Konstantinopel om ikke å stille til valg, noe som var en klok avgjørelse. Hadde Filaret blitt valgt, ville det antakeligvis vært vanskelig å mobilisere bred støtte for den nye kirken utenfor UOK-KPs tilhengere, på grunn av hans kontroversielle figur.

Dagen da ukrainske kristne feirer Kristi fødsel, 6. januar, reiser metropolitt Epifanij til Istanbul for å motta en tomos for en uavhengig, ortodoks kirke i Ukraina. Etter det begynner jobben med å bygge den nye nasjonalkirken, på grunnmuren av kirker som til tider har hatt steile fronter.

Den ortodokse kirken i Ukraina, som ble til i dag, er en sammenslutning av de tre kirkene Den ukrainsk-ortodokse kirke - Kyiv-patriarkatet (UOK-KP),  Den ukrainske autokefale ortodokse kirke og elementer av Den ukrainsk-ortodokse kirke (UOK-MP).

Fifty shades of Ukraine

Publisert i VG papiravisen 12. november 2018. Nettversjonen kan leses her.

I en sidegate i den vestukrainske byen Lviv samler en gjeng knisende tenåringsjenter seg rundt bronsefiguren av Leopold von Sacher-Masoch. Den modigste av dem putter hånden ned i bukselommen hans. Lite vet hun at hun rører ved en viktig del av ukraineres selvbilde.

...de største lidenskaper stiger ut av motsetninger. Vi er slike motsetninger, nesten fiender. Det er derfor min kjærlighet er dels hat, dels frykt. I et slikt forhold må den ene være hammer og den andre ambolt. Jeg vil være ambolten.

Fra Venus i pels, skrevet av Leopold von Sacher-Masoch, 1870

Leopold von Sacher-Masoch vokste opp i byen Lviv i dagens Ukraina, den gang Lemberg i Østerrike-Ungarn. Hans mest kjente litterære verk, Venus i pels, beskriver dominans og underkastelse så fengslende og hemningsløst, at han har fått den sviende glede av for alltid å bli assosiert med masochisme, en seksuell legning som gjerne innebærer blåmerker og lær. Det sies at han hentet inspirasjon til dette slaviske begjær fra sin ukrainske barnepike.

Leopolds statue står beskrivende nok bortgjemt i en trang sidegate, utenfor Masoch café, der du får lokalt øl servert med peanøtter og piskeslag, og ikke sentralt på Frihetsprospektet i Lviv. Hans verker opptar kanskje ikke mye plass i ukrainske bokhyller, men hans litterære dragning mot underkastelse og trelldom klemmer allikevel på en øm nerve i Ukrainas historie og nasjonale selvbevissthet. Det er ikke bare enkelte radikale, norske Russland-kjennere som omtaler ukrainere som lillerussere uten noen egen historie. Det ukrainske selvbildet har inntil nylig vært lenket fast til ideen om at, for å bruke Leopolds ord, den ukrainske nasjon er ambolten, som den russiske storebror har slått hammeren mot i århundrer. Eller det den ukrainske forfatteren Oksana Zabuzjko omtaler i romanen Feltarbeid i ukrainsk sex som nasjonal-masochisme. Nå er imidlertid hammeren forvandlet til kalasjnikover og BUK-raketter, og ukrainere er tydeligvis ikke lenger interessert i å leve i dette masochistiske elsk-hat forholdet under den russiske pisken. Det er flere tegn på at Ukraina er i gang med å bryte ut av sine russiske lenker.

For det første har ukrainske myndigheter valgt å ikke fornye vennskapsavtalen med Russland fra 1997. Ikke ulikt kontrakten i et sado-masochistisk forhold, inneholder vennskapsavtalen en gjensidig anerkjennelse av grenser og respekt for partenes integritet. Med annekteringen av Krim og den dårlig skjulte krigføringen i Øst-Ukraina er imidlertid Russland gått fra å være den dominante til å bli den aggressive, og både grenser og integritet er overskredet.

For det andre har president Petro Porosjenko, med parlamentets støtte, bedt den konstitusjonelle domstolen i Ukraina om å vurdere nødvendige endringer i den ukrainske konstitusjonen, slik at den er tilpasset fremtidige medlemskap i EU og NATO. Dette samsvarer med hva en stadig økende del av befolkningen ønsker.

For det tredje har Ukraina gjort seg nærmest uavhengig av russisk gass. Russland har brukt gassleveranser til Ukraina og gasstransitt gjennom Ukraina til Europa som en politisk pisk siden 2005, men med en hjelpende hånd fra voldgiftsdomstolen i Stockholm, så er ikke lenger ukrainske Naftogaz bundet fast til ufordelaktige gassavtaler med russiske Gazprom. Samtidig vil en omlegging til fornybar energiproduksjon i årene fremover, blant annet ved investeringer fra norske selskaper, gjøre Ukraina enda mindre avhengig av importert gass.

For det fjerde er nå det ortodokse Ukraina i ferd med å bryte sine religøse bånd til Russland. Godt hjulpet av den ‘fremste blant likemenn’ i den ortodokse verden, patriarken i det historiske Konstantinopel, vil Ukraina få sin egen ortodokse nasjonalkirke innen kort tid, uavhengig av den russiske ortodokse kirke. Dermed mister Russland muligheten til å påvirke det ukrainske samfunnet gjennom den siste institusjonen de har hatt innflytelse over i Ukraina.

Fem år etter Euromaidan, da ukrainere strømmet ut i sentrum av Kyiv for å kreve et tettere samarbeid med Europa, så er Ukraina nærmere Europa enn noen gang. Russlands reaksjon, som mest ligner en forsmådd elskers hevngjerrighet, har gjort ukrainere enda sikrere på sitt utenrikspolitiske veivalg. Som den underdanige hovedkarakteren i Leopold von Sacher-Masochs roman skriver til den dominante kvinnen han så håpløst elsket: "Jeg er ikke lenger din slave, som lar seg sparke og piske av Dem. De har selv gjort meg fri, og jeg forlater en kvinne som jeg kun er i stand til å hate og forakte". På samme måte snur ukrainere sin blodpiskede rygg mot naboen i øst, og synger nasjonalsangens første strofe – 'ennå har ikke Ukraina gått under' – rettet mot et Europa flesteparten av ukrainere identifiserer seg med.

Desperat sitter den russiske hammer igjen, og leter etter en ambolt å slå mot. Amboltens navn er nå for eksempel Oleg Sentsov, den ukrainske filmregissøren som soner en 20 års dom i et sibirsk fengsel, i det Amnesty International omtaler som en ‘ekstremt kynisk skueprosess‘. Som følge av forhørene av ham i 2014, var Olegs kropp dekket av tydelige tegn på tortur. Den russiske undersøkelseskomiteen henla saken, med begrunnelse av at blåmerkene og sårene var resultat av hans påståtte interesse for sado-masochisme. Uten den underdaniges masochisme er det imidlertid bare den dominantes sadisme igjen.

Ny kirkesplittelse i øst?

Publisert på religioner.no 8. mai 2018

I den ortodokse verden har det å ha en selvstendig kirke vært betraktet som nødvendig for å være en ordentlig nasjon. Ukraina har flere rivaliserende kirker, men kun den som er underlagt Moskva er anerkjent av andre ortodokse kirker. Det kan nå endre seg, men flere peker på at det kan få alvorlige konsekvenser for hele Østkirken.

Ukraina kjemper for sin uavhengighet på flere fronter. President Petro Porosjenko har nå henvendt seg til den ortodokse patriarken Bartholomeos I av Konstantinopel med et ønske om en selvstendig ukrainsk-ortodoks kirke, løsrevet fra Den russiske-ortodokse kirke. Patriark Bartholomeos’ avgjørelse kan få store konsekvenser for Ukraina og hele det ortodokse kirkesamfunnet.

Russlands annektering av Krim og innblanding i krigen i Øst-Ukraina har tilspisset konflikten mellom de ortodokse kirkene i Ukraina. Meningsmålinger utført av Razumkov-senteret over flere år viser en flukt av ortodokse troende fra Den ukrainske-ortodokse kirke med tette bånd til Den russiske-ortodokse kirke og Moskva-patriarkatet (UOK-MP) til Den ukrainske-ortodokse kirke med egen patriark i Kyiv (UOK-KP).[1] Nærmere 80 lokale menigheter har skiftet side fra UOK-MP til UOK-KP de siste årene.  UOK-KP er imidlertid ikke anerkjent av noen andre ortodokse kirker, og står således utenfor det kanoniske ortodokse fellesskap.

Den eneste anerkjente ortodokse kirken i Ukraina er UOK-MP.

Dialog med Konstantinopel

President Porosjenkos henvendelse til patriark Bartholomeos er del av en flerårig dialog mellom ukrainske myndigheter og Konstantinopel. Daværende president Viktor Jusjtsjenko tok imot patriark Bartholomeos til feiringen av 1020-års jubileet for kristningen av Kyiv Rus i 2008, og fulgte opp med et offisielt besøk til Istanbul samme år. President Porosjenko har fulgt opp med å intensivere forbindelsen til patriarken i Konstantinopel, og i 2016 stemte det ukrainske parlamentet gjennom en resolusjon om å be patriark Bartholomeos om en tomos om autokefali, eller erklæring om selvstendighet, for en ukrainsk ortodoks kirke. Resolusjonen ba patriarken om å erklære avtalen fra 1686 mellom tsaren i Moskva og patriark Dionisius IV av Konstantinopel som overførte metropolitanbispedømmet av Kyiv fra Konstantinopel til Moskva i strid med kanoniske lover og dermed ugyldig (for en historisk gjennomgang, se her). Som følge av henvendelsen, nedsatte patriarkatet i Konstantinopel en kommisjon for å studere spørsmålet om autokefali for en ukrainsk ortodoks kirke.

I forbindelse med president Porosjenkos offisielle visitt til Tyrkia i mars i år, møtte han igjen patriark Bartholomeos, der spørsmålet om en selvstendig ukrainsk-ortodoks kirke igjen ble diskutert. Et nytt møte mellom de to fant så sted i april. En uke senere kunngjorde president Porosjenko at han ville sende en offisiell henvendelse til Konstantinopel, der patriarken blir bedt om å utstede en tomos om autokefali for den ortodokse kirke i Ukraina. Den 19. april stemte det ukrainske parlamentet for å stille seg bak president Porosjenkos henvendelse. Kun Opposisjonsblokken, som i hovedsak er restene av tidligere president Janukovitsj’ Regionparti, stemte imot resolusjonen. Partiet har også sendt en egen henvendelse til patriarken, der de uttrykker at ukrainske myndigheter utilbørlig blander seg inn i kirkens anliggender. Konstantinopel har satt i gang en prosess med å vurdere henvendelsen.

Moskva-patriarkatet sterkt imot

Ikke uventet har UOK-MP og den russiske ortodokse kirke reagert kraftig på president Porosjenkos siste initiativ for å få opprettet en selvstendig ukrainsk-ortodoks kirke. Hovedinnvendingen er at myndighetene blander seg inn i kirkens indre anliggender. Det kirkelederne i UOK-MP frykter mest, er nok allikevel at kirken deres skal miste et stort antall medlemmer og prestegjeld, og dermed en stor del av sin maktbase. Overgang av lokale menigheter fra UOK-MP til en autokefal ukrainsk ortodoks kirke vil antakelig tilta, siden UOK-MPs ‘monopol’ på en kanonisk status, og mangelen på sådan hos de andre ortodokse kirkene i Ukraina, er en viktig grunn til at ikke flere allerede har skiftet kirke. Samtidig kan det ukrainske parlamentet innføre nye lover som gjør det enklere for lokale menigheter å skifte kirketilhørighet.

UOK-KP og den mindre Ukrainske autokefale ortodokse kirke (UAOK) støtter selvfølgelig fremstøtet, siden en eventuell tomos vil bety at kirkene blir tatt inn i det globale ortodokse fellesskapet, uansett hvordan en autokefal kirke vil være sammensatt.

Det vanskelige valget

Patriark Bartholomeos står nå ovenfor et svært vanskelig valg. I ytterste konsekvens kan hans avgjørelse føre til et skisma i det globale ortodokse felleskapet. Metropolitt i Den russiske ortodokse kirke, Hilarion (Alfejev), og ansvarlig for eksterne kirkeforbindelser, har nylig advart om at dersom patriark Bartholomeos gir autokefali til en ukrainsk-ortodoks kirke, vil det kunne føre til en splittelse i verdens ortodoksi på linje med det store skisma i 1054.

Forholdet mellom patriarkene i Moskva og Konstantinopel er allerede kjølig, noe som ble spesielt synlig da patriark Kirill av Moskva uteble fra det fellesortodokse konsil på Kreta i 2016, og patriark Bartholomeos var én av to ortodokse kirkeledere som ikke deltok på en markering i Moskva i desember 2017. Dersom dette er symptomer på en stadig mer tilspisset maktkamp mellom Moskva og Konstantinopel, der patriark Kirill forsøker å overta plassen til patriarken i Konstantinopel som den fremste blant likemenn av ortodokse kirkeledere, kan en autokefal ukrainsk-ortodoks kirke med bånd til Konstantinopel være viktig for patriark Bartholomeos for å gjenopprette noe av maktbalansen. I så tilfelle er et skisma i den ortodokse verden ikke utenkelig.

I 1996 oppstod en tilsvarende situasjon, da patriark Bartholomeos gjenopprettet en autonom estisk-ortodoks kirke, mot Moskva-patriarkens vilje. Striden endte med tre måneders brudd i kommunionen mellom de to patriarkatene, som ble løst ved et kompromiss om to parallelle, kanoniske ortodokse kirker i Estland. Ukraina er imidlertid av mye større betydning for Moskva-patriarkatet enn Estland, og opprettelsen av en autokefal ukrainsk-ortodoks kirke med bånd til Konstantinopel vil være et enormt tap for patriarken i Moskva, både symbolsk og i antall troende, menigheter og rubler.

En indikasjon som kan tale for at patriark Bartholomeos kan gi et positivt svar på president Porosjenkos henvendelse er deres gjensidige omtale av Konstantinopel som Moderkirken til den ukrainske-ortodokse kirke. I henhold til ortodokse retningslinjer er det Moderkirken som kan initiere en prosess mot autokefali for en underliggende kirke, men akkurat hvordan autokefali kan gis er det ikke enighet om i den ortodokse verden (for en interessant diskusjon om autokefali i den ortodokse kirke, se her). Som president Porosjenko skriver i sitt brev til patriarken:

“Dette etterlengtede dokumentet [tomos] blir ikke bare en feiring av ortodoksien, men også en handling av dyp historisk rettferdighet, for det er nettopp fra Konstantinopel at lyset fra den kristne tro ble kastet over vårt velsignede land. De, Deres Allhellighet, er det eneste mennesket i verden som har en kanonisk rett og legitim autoritet til å løse spørsmål av denne art.”

Et nytt kirkekart i Ukraina?

President Porosjenko har uttalt at han håper patriark Bartholomeos utsteder en tomos om autokefali i forbindelse med feiringen av 1030-års jubileet for kristningen av Kyiv Rus’ 28. juli.  Dersom patriarken faktisk gjør det, er det på ingen måte avgjort hvordan en slik kirke vil se ut (for en analyse av interessekonfliktene i denne saken, se her). UOK-KP og UAOK vil sannsynligvis finne sammen i en ny kanonisk kirke, selv om tidligere forsøk på sammenslåing av de to kirkene har vært mislykket.

En del biskoper, prester og menigheter i UOK-MP vil nok også få den nødvendige motivasjonen til å søke til en selvstendig ukrainsk kirke. Mye avhenger imidlertid av hvem som blir valgt som overhode for den nye kirken. Patriark Filaret av UOK-KP har uttalt at han vil fortsette som patriark også i en ny ukrainsk ortodoks kirke. Hans kontroversielle figur kan imidlertid være mer splittende enn samlende.

I motsetning til tidligere forsøk på å samle kirkene i Ukraina, har president Porosjenko vært tydelig på at det ikke er snakk om å opprette en statskirke i Ukraina, og at en ny ukrainsk-ortodoks kirke vil være basert på frivillig tilslutning. Cyril Hovoryn, en svært erfaren teolog med bakgrunn fra både Den russiske-ortodokse kirke og UOK-MP, påpeker at dersom patriark Bartholomeos utsteder en Tomos, vil en del av UOK-MP forbli utenfor en ny ukrainsk kirke, og Ukraina vil få en situasjon med to kanoniske ortodokse jurisdiksjoner, slik det er i Estland. Patriark Filaret av UOK-KP har uttalt at det som blir igjen av UOK-MP nødvendigvis ikke lenger kan kalle seg ‘Den ukrainske ortodokse kirke’, men et ukrainsk eksarkat av den russiske ortodokse kirke.

Ifølge Hovoryn vil konflikten mellom ortodokse kirker i Ukraina ikke være over med dette, først og fremst fordi Moskva-patriarkatet vil øke presset mot UOK-MP. Det kan også bli konflikter rundt viktige religiøse symboler, som for eksempel Petsjerksa Lavra. På den annen side påpeker Hovoryn at en Tomos vil kunne normalisere den kirkepolitiske situasjonen i landet. Ukraina er et komplekst land, også religiøst, og i Hovoryns ord vil et pluralistisk ortodoks kirkesamfunn i Ukraina være mer levedyktig enn i en situasjon med kun én kanonisk ortodoks kirke.

En panikhida for ‘den russiske verden’?

Putins Russland har nok mest å tape på en autokefal ukrainsk-ortodoks kirke. Som en konsekvens av krigen i Øst-Ukraina er kirken den eneste institusjonen som Putin kan påvirke i Ukraina i dag. En Tomos fra Konstantinopel vil nødvendigvis medføre at UOK-MP mister mye av sin maktbase, noe som igjen vil svekke Putins påvirkningskraft i Ukraina gjennom kirken. Dette vil være nådestøtet for ideen om ‘den russiske verden‘, som i den russiske patriark Kirills ord betyr ‘den store russiske sivilisasjonen som oppstod ut av døpefonten i Kiev og som spredte seg til store deler av Eurasia’.

Les mer om Ukraina på bloggen Religioner i Ukraina.

Fotnoter: 

[1] Av de spurte som anså seg som ortodokse svarte 35 prosent i 2010 at de tilhørte UOK-MP, mens 19 prosent svarte det samme i 2018. Tilsvarende svarte 22 prosent at de tilhørte UOK-KP i 2010, mens 43 prosent svarte det samme i 2018. De som svarte at de er ortodokse uten å oppgi noen spesifikk kirke var henholdsvis 38 og 35 prosent.

En ukrainsk juletragedie

Publisert på verdidebatt.no, 6. januar 2018

Det er ikke Jesusbarnet som står i sentrum når de ortodokse kristne i Ukraina i dag feirer jul. Det er to år gamle Evhen som preger nyhetsbildet.

Når ukrainere i dag samles rundt julebordet dekket med 12 tradisjonelle retter, er det ikke julebudskapet som preger høytiden. I Donbass brytes stadig julefreden av skuddsalver, og en toårings tragiske død har blitt symbolet på splittelsen blant ortodokse kristne i landet. Lille Evhen fra Zaporizjzja øst i Ukraina fikk aldri oppleve 2018. Nyttårsaften ble han drept da en selvmordshopper traff ham og dro ham med seg ut av dette livet. Evhen var ute og lekte med sin far i bakgården der han bodde.

Denne uendelige tragedien stikker imidlertid dypere enn foreldrenes bunnløse sorg, da en prest i den ukrainske ortodokse kirke som har tette bånd til patriarken i Moskva (UOK-MP) avbrøt begravelsen og nektet å gi gutten en siste velsignelse. Evhen ble døpt i den ukrainske ortodokse kirke med egen patriark i Kyiv, som ikke anerkjennes av andre ortodokse kirker i verden. Presten mente derfor at lille Evhen ikke var døpt i henhold til UOK-MPs kanoniske lover, og dermed heller ikke kunne begraves der.

Skandalen har preget det ukrainske nyhetsbildet i flere dager, og har skjerpet det allerede skarpe ordskiftet mellom de to ortodokse kirkene. Innbyggere i Zaporizjzja viser nå sin avsky mot prestens handling ved å legge ned leker og bamser rundt UOK-MP-kirkenes vegger, mens lederskapet i UOK-MP i Zaporizjzja lover, i noe som minner om et desperat forsøk på å dempe reaksjonene, å gi lekene til vanskeligstilte barn for å hedre Evhens minne. UOK-MP virker også å være delt i denne saken. Metropolitt Luka av Zaporizjzja har støttet prestens beslutning, og ser en større åndelig mening i tragedien – han mener dette er djevelens verk for å splitte kristne i selve julehøytiden. Andre kirkeledere og prester i UOK-MP tar avstand fra prestens handling.

Denne skandalen kommer selvsagt svært ubeleilig for UOK-MP, som allerede sliter med å forsvare sine tette bånd til patriarken i Moskva i en tid med stor mistro til Russland som følge av krigen i Donbas. UOK-KP vet å utnytte slike saker i maktkampen med UOK-MP om de ukrainske ortodokse troende, en maktkamp som også er del av en større maktkamp mellom patriark Kirill i Moskva og patriark Bartholomeus I. Samtidig har en nylig lovendring i det ukrainske parlamentet gitt lokale menigheter større makt og frihet til å bytte kirketilhørighet. Det vil sannsynligvis medføre at enda flere prestegjeld skifter fra UOK-MP til UOK-KP (for et kart over prestegjeld som allerede har skiftet kirketilhørighet, se her). I denne situasjonen er skandaler med voldsomme folkelige reaksjoner det siste UOK-MP trenger. Hvor store konsekvensene av Evhens tragiske bortgang vil være, gjenstår derfor å se.