Når den ukrainske julen ringes inn i dag, kimer klokkene mot vest.
Ukraina er et komplekst land, preget av språklig, etnisk, kulturelt og ikke minst religiøst mangfold. Ikke engang tiden passer inn i én kalender der i østerled.
For jordiske sysler, som legetimer og bursdager, tar de frem den nyere gregorianske kalenderen, innført av pave Gregor XIII i 1582. Dette er for øvrig kalenderen vi også har forholdt oss til i Norge siden 1. mars 1700.
For himmelske sysler, som navnedager og feiring av Jesu fødsel, tar ukrainere imidlertid frem den eldre julianske kalenderen, innført av Julius Caesar i år 46 fvt. Av den grunn ringes den ukrainske julekvelden inn den 6. januar, når ukrainere samles rundt festbordet dekket med 12 tradisjonelle matretter.
Nå er det imidlertid en stadig økende stemning i det ukrainske samfunnet for å legge den julianske kalenderen bak seg, og dermed bryte med et religiøst årshjul som man hovedsakelig finner i den russiske ortodokse verden.
En fersk meningsmåling viser at 71 prosent av ukrainere feirer Jesu fødsel den 7. januar, mens fire prosent feirer jul 25. desember. Hele 18 prosent oppgir at de feirer jul begge dager. Selv er jeg en to-juls-feirer. Helt siden mine besteforeldre på farssiden kom til Norge som såkalte minusflyktninger i 1951, har familien feiret både norsk og ukrainsk jul. Hver 6. januar har vi ikledd oss våre ukrainske broderte skjorter og bluser, og samlet oss for å spise min bestemors holuptsi, eller kålruletter.
I desember 2017 la ukrainske myndigheter alt til rette for dobbelt julefeiring, da begge dager ble omtalt i lovs form som julehøytid, og dermed også offentlige fridager.
Samtidig viser den nevnte meningsmålingen at 26 prosent av de spurte støttet ideen om å flytte julefeiringen fra 7. januar til 25. desember, og dermed synkronisere den religiøse kalenderen med resten av den kristne verden. 58 prosent svarte at de var mot.
Det mest interessante er imidlertid endringen de siste årene. For fem år siden var svarprosenten henholdsvis 15 for, og 69 mot. I et land med over 41 millioner innbyggere, utgjør en endring på 11 prosent nesten en norsk befolkning.
At stadig flere ukrainere kunne tenke seg å flytte julefeiringen, kan vanskelig forklares på en annen måte enn konflikten med Russland siden 2014. Russlands annektering av Krim og dårlige skjulte krigføring i Øst-Ukraina har overbevist stadig flere ukrainere om å se vestover. Et flertall av ukrainere støtter nå både et ukrainsk EU- og NATO-medlemskap. Før Maidan-revolusjonen i 2014 var støtten for et ukrainsk NATO-medlemskap bare rundt 20 prosent.
Et ukrainsk EU- og NATO-medlemskap er lite sannsynlig med det første, men det ortodokse samfunnet i Ukraina har allerede vunnet en enorm seier. Kirkesituasjonen i Ukraina har vært preget av kirkesplittelser og religiøs maktkamp siden landet ble selvstendig i 1991. Ukrainske troende, som landet ellers, befinner seg i et grenseområde mellom ulike interessesfærer, hovedsakelig mellom den russisk-ortodokse patriarken i Moskva, den økumeniske patriarken i det historiske Konstantinopel (dagens Istanbul), og, i mindre grad, paven i Rom.
Patriark Kirill av Moskva anser Ukraina som del av sitt kanoniske territorium, og ønsker ingen innblanding fra verken Konstantinopel eller Roma. For nøyaktig tre år siden utstedte imidlertid ‘den fremste blant likemenn’, patriark Bartholomeus I av Konstantinopel en tomos, eller erklæring om autokefali (selvstendighet) for en ny ortodoks kirke i Ukraina, uavhengig av den ortodokse kirke i Russland.
Viktigheten av denne begivenheten er vanskelig å overdrive, og jeg vil hevde den kan sammenlignes med et ukrainsk EU-medlemskap på det kirkepolitiske området. Reaksjonene fra den russisk-ortodokse kirke og russiske myndigheter har vært som forventet, men selv ikke trusler og falske anklager kunne stoppe prosessen.
Mens patriarken i Moskva feirer Jesu fødsel i januar, ringer patriarken i Konstantinopel julen inn i desember. Kanskje er dette grunnen til at overhodet i den nye, selvstendige ortodokse kirke i Ukraina, metropolitt Epiphanius I av Kyiv og hele Ukraina, har uttalt at han ikke har noe imot å flytte den ukrainske julefeiringen til 25. desember. Han påpekte samtidig at en reformering av den religiøse kalenderen kun vil skje når et flertall av Ukrainas ortodokse ønsker det. Hans prognose var at Ukraina feirer jul 25. desember i løpet av ti år.
I Kreml feirer de også jul nå. Hvis Putin hadde trodd på julenissen, hadde han kanskje ønsket seg noen nye, røde fargestifter. De han hadde, er flittig brukt opp på å tegne røde streker på andre lands kart, og å rosemale Stalin. Her hjemme formaner gamle diplomater om at Putin skal få tegne sine røde streker i fred.
Ukrainere virker derimot ikke å la seg affisere av Putins skriblerier. De blir heller mer samlet i sin sak. Allerede har de fått sin nasjonalkirke. Kanskje vil flere etter hvert flytte julefeiringen til desember. Kjenner jeg dem rett, sier de ikke nei takk til god mat på enda et festdekket bord.
Det kan vel uansett ikke skade å skåle en ekstra gang for Jesusbarnet.
