Publisert i Minerva 26.01.2022
Når blir en mangfoldig befolkning til «et splittet land»? Når
blir pluralisme til en «stat som består av to deler, som ikke nødvendigvis
hører sammen»? Begrepene vi bruker for å beskrive en komplisert verden farger vår
forståelse av denne kompleksiteten. Positivt ladede ord, som mangfold og pluralisme,
gir assosiasjoner til et velfungerende og harmonisk samfunn, der
meningsmotsetninger er sunn debatt og politiske ytterligheter befinner seg på
et kontinuum. Dersom begrepet «splittelse» i det hele tatt forekommer i «det
mangfoldige samfunnet», er det begrenset til beskrivelser av å være «splittet i
synet på», som en forbigående tilstand. Negativt ladede ord, som splittet og
delt, gir derimot assosiasjoner til en kunstig sammensetning av deler som egentlig
ikke hører sammen, og som like gjerne kan rives i filler av interne
stridigheter eller ekstern innblanding. Her er meningsmotsetninger intern splid
og tydelige konfliktlinjer, og politiske ytterligheter et bevis på uforenelige holdninger.
I «det mangfoldige samfunnet» underkommuniseres og ufarliggjøres uenighet, mens
i «det splittede samfunnet» blir uenighet blåst opp og ilagt avgjørende betydning.
Etter å ha studert og forsket på ukrainske samfunnsforhold siden
90-tallet, ser jeg nå med forundring hvordan forståelsen av Ukraina som «et
splittet land» har preget store deler av det offentlige ordskiftet de siste årene.
NUPI-forsker Julie Wilhelmsen hevdet for eksempel i Dagens
Næringsliv 29. desember 2021 at Ukraina er et «splittet land, som er delt i
to mellom prorussiske grupperinger i øst og EU-tilhengere i vest». Tidligere
har hun trukket frem språk som en dyp kløft i det ukrainske samfunnet.
Wilhelmsen er ikke alene om å tegne slike skillelinjer på det ukrainske kartet.
Dagbladets Morten Strand skrev i en kommentar
19. januar at «Ukraina var og er et dypt splittet land». Klassekampen valgte
å oversette og sette på trykk et innlegg skrevet av den tidligere amerikanske
diplomaten Jack
F. Matlock den 15. januar, under tittelen «En splittet nasjons tragedie».
NTB-journalist Nils-Inge Kruhaug skrev 25. januar at «Russisktalende utgjør
rundt 20 prosent av befolkningen i Ukraina, og splittelsen mellom øst og vest
døde aldri ut».
Huntingtons strek
Ideen om et splittet Ukraina er på ingen måte ny. På
90-tallet formulerte den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington en teori
om at konflikter etter den kalde krigens endelikt ville ha utspring
i kulturelle, språklige og religiøse, heller enn ideologiske skillelinjer. En
av disse skillelinjene tegnet Huntington gjennom Ukraina, der den vestlige og
den ortodokse sivilisasjonen står mot hverandre. Han antydet videre at Ukraina
kunne komme til å splitte opp langs denne forkastingslinjen, men anså det
samtidig som svært lite trolig, siden krigshandlinger
og vold mellom ukrainere og russere er usannsynlig.
Huntingtons teori om sammenstøt mellom sivilisasjoner har generelt skapt
mye debatt i akademiske kretser, og spesielt hva
gjelder Ukraina. Som den ukrainske historikeren Jaroslav Hrytsak påpeker,
fortsetter Huntingtons ideer dessverre å
påvirke vestlig forståelse av Ukraina. Dersom vi allikevel skal snakke om
sammenstøt mellom sivilisasjoner, mener Hrytsak at forkastingslinjen ikke går
langs Zbrutsj-elva i Vest-Ukraina, slik Huntington tegnet inn sin teori på
kartet, men at den i dag heller sammenfaller med frontlinjen i Donbas. Likeledes
argumenterer
den ukrainske forskeren Volodymyr Kulyk for at sentrale skillelinjer i
ukraineres holdninger har flyttet seg østover som følge av Russlands aggresjon,
og nå kan tegnes langs grensen til Donbas.
La oss derfor gå gjennom tre vesentlige variabler som ofte
trekkes frem – religion, etnisitet og språk – og se hva tallene og ukrainere
selv faktisk sier, og om Ukraina kan kalles et splittet land.
Hva angår religion, som står sentralt i Huntingtons tese, er
det riktig at gresk-katolisisme står sterkt i de tre vestligste regionene i Ukraina,
og at ortodoksi står sterkere i Sentral-, Sør- og Øst-Ukraina. Men, som Hrytsak
påpeker, er det en feiltakelse å anse det katolske Vest-Ukraina og det
ortodokse Øst-Ukraina som tilhørende ulike «sivilisasjoner». Begge
kirkesamfunnene bør heller ansees som «hybrider» mellom øst og vest.
Videre er det ortodokse Ukraina mye mer komplisert og
mangfoldig enn det Huntington la til grunn. Siden 90-tallet har det eksistert
tre større ortodokse kirkesamfunn i Ukraina, med ulik kirkepolitisk tilhørighet.
Meningsmålinger de siste 20 årene har vist at kirken som har tette bånd til den
russisk-ortodokse kirke har gått fra å være den største, til å bli forbigått av
den ortodokse kirken med eget overhode i Kyiv. I 2019 ble en ny
ukrainsk-ortodoks nasjonalkirke anerkjent av patriarken av det historiske
Konstantinopel, og Huntingtons strek gjennom det religiøse Ukraina ble dermed visket
ut for godt.
En
meningsmåling gjennomført av Razumkov-senteret i 2020 viste at 34 prosent
av de spurte anså seg å være knyttet til den ukrainske ortodokse nasjonalkirken,
14 prosent til den ortodokse kirke med tette bånd til Moskva, og 8 prosent til
den gresk-katolske kirke. Kirken med bånd til Moskva står sterkest i de østlige
og sørlige regionene, hvor henholdsvis 19 og 18 prosent svarte at de tilhørte
denne. Men selv i disse regionene står den ortodokse nasjonalkirken like sterkt,
med henholdsvis 23 og 16 prosent.
Dersom religion er en kilde til en politisert splittelse i
Ukraina i dag, så er det i første
rekke mellom disse to ortodokse kirkesamfunnene, og ikke mellom det katolske
og ortodokse Ukraina slik Huntington hevdet. Faktisk er det en
svært god tone mellom den gresk-katolske kirken og den selvstendige
ortodokse kirken i Ukraina. Ser man på tallene, er det mest relevant å snakke
om religiøs splittelse i de østlige og sørlige regionene, og ikke i hele
Ukraina som sådan.
Etnisk pluralisme i Ukraina
Etnisitet er en annen variabel som gjerne trekkes frem når
det skal argumenteres for et splittet Ukraina. Vladimir Putin har vært en
vesentlig bidragsyter i denne forståelsen, ved å fremstille seg som forsvarer
av etniske russere i Ukraina.
Den siste folketellingen i Ukraina ble foretatt i 2001, så
det mest nøyaktige kunnskapsgrunnlaget over den demografiske situasjonen i
Ukraina kan sies å være
foreldet. Uansett viste
folketellingen den gang at av en befolkning på 48 millioner, identifiserte 78
prosent seg som etniske ukrainere, mens 17 prosent identifiserte seg som etniske
russere. Selv i de
to østligste regionene, som i dag delvis er okkupert av russiskstøttede separatister,
svarte flertallet at de var etniske ukrainere (58 prosent i Luhansk regionen og
57 prosent i Donetsk regionen, mot henholdsvis 39 og 38 prosent som oppga at de
var etniske russere).
Siden den gang har mye endret seg. I april 2017 publiserte
Razumkov-senteret en spørreundersøkelse som viste at 92 prosent av de
spurte anså seg som etniske ukrainere, mens 6 prosent anså seg som etniske russere.
Blant den yngste aldersgruppen i undersøkelsen (de mellom 18 og 22 år) svarte
hele 96 prosent at de anså seg som etniske ukrainere. En viktig grunn til denne
økte prosentandelen av etniske ukrainere, er at Krim, med sine to millioner
innbyggere, og de okkuperte områdene i Donbas, som før krigen hadde en
befolkning på nærmere
4 millioner, ikke inngår i meningsmålingen. Mange av de som ville ha identifisert
seg som etniske russere i folketellingen i 2001, er i dag utenfor Ukrainas de
facto grenser, selv om mange av har flyktet til områder som er kontrollert av
ukrainske myndigheter.
Årsaken til at relativt flere nå identifiserer seg som
etniske ukrainere har imidlertid ikke kun å gjøre med at Krim og østlige deler
av Donbas er ute av regnskapet. En
studie gjennomført av Volodymyr Kulyk, der Donbas og Krim er tatt ut av det
statistiske materialet som går tilbake til 2012, viser at andelen ukrainere som
identifiserer seg som etniske russere har falt jevnt siden krigen i Donbas tok
til. I 2017 var det kun 5 prosent som antok en russisk etnonasjonal identitet i
områdene i Øst- og Sør-Ukraina, som tradisjonelt har blitt ansett for å være svært
russifisert. Tar man med nyansene, finner man at 12-15 prosent anser seg for å
være både etnisk ukrainske og russiske. Slike nyanser passer imidlertid
ikke inn i Huntingtons modell, ei heller hos nyslåtte, norske «Ukraina-eksperter».
Etnisitet kan med andre ord ikke sies å være en variabel som
splitter Ukraina. Heller viser tallene at Putins krig mot Ukraina har gjort den
ukrainske befolkningen mer homogen med tanke på at stadig flere identifiserer
seg som ukrainere. Videre er det viktig å minne om at selv de som identifiserer
seg som etniske russere ikke nødvendigvis ønsker å heise det russiske flagget. Som
dr.philos og skribent Sven
Gunnar Simonsen påpekte i 2014, har antagelsen om at etniske russere
nærmest automatisk lengter etter å slutte seg til moderlandet, fått bred aksept
i Vesten. Simonsen argumenterer imidlertid for at virkeligheten er mer
komplisert enn som så, og viser til uavhengige meningsmålinger som har
dokumentert et flertall for å fortsatt være del av Ukraina, selv blant den antatt
hardeste prorussiske kjernen – de etniske russerne i Donbas.
Språklig fleksibilitet i Ukraina
Språk er nok den variabelen som oftest trekkes fram for å vise at Ukraina er et splittet land. Her viser også statistikken noe som minner om Huntigtons skillelinje. Folketellingen i 2001 viste at 68 prosent av befolkningen oppga ukrainsk som sitt morsmål, mens 30 prosent oppga russisk. I alle regioner, med unntak av Donetsk og Luhansk helt i øst, samt Krim og Odesa i sør, svarte et flertall å ha ukrainsk som morsmål. Likevel ser man av kartet at de østligste regionene har en betydelig andel russiskspråklige, særlig i de store byene.
I en
meningsmåling i 2021 så man en endring i dette bildet, da 78 prosent på
landsbasis svarte at ukrainsk er deres morsmål, altså en økning på 10 prosent
fra 2001, mens 18 prosent oppga russisk. I Vest- og Sentral-Ukraina svarte henholdsvis
97 og 88 prosent ukrainsk som morsmål, mens situasjonen i Sør- og Øst-Ukraina er
mer delt. Her svarte henholdsvis 56 og 59 prosent ukrainsk, mens 41 og 34
prosent svarte russisk. Igjen, dersom man skal snakke om splittelser og
skillelinjer i Ukraina, er det mest relevant å vise til at Øst- og Sør-Ukraina
er delt når det gjelder morsmål, ikke hele landet som sådan.
Statistisk sett er altså språk den av disse variablene, der
vi finner de største utslagene i Ukraina. Går man inn i nyansene, er bildet imidlertid
mye mer komplisert enn som så. Den erfarne Ukraina-kjenneren, Cathy Wanner,
påpeker nettopp at språksituasjonen
i Ukraina karakteriseres av språklig fleksibilitet, noe som kompliserer enkle
kategoriseringer i ukrainsk- eller russiskspråklige. Det er videre en
feilslutning å tro at man kan utlede hva en ukrainer mener om vesentlige
temaer, basert
på hvilket språk han eller hun snakker til daglig. Som Volodymyr
Kulyk viser, har de fleste russiskspråklige i Sør- og Øst-Ukraina alliert seg
med sine medborgere, heller enn med sine lingvistiske ‘brødre’ på den andre
siden av grensen i øst.
Jeg har her valgt å ikke gå inn i ukraineres geopolitiske
preferanser. Det burde være tilstrekkelig å svare ut Julie Wilhelmsens påstand
om at Ukraina «er delt i to mellom prorussiske grupperinger i øst og
EU-tilhengere i vest» ved å henvise til denne
meningsmålingen, der 67 prosent av de spurte på landsbasis ville stemt for
et ukrainsk EU-medlemskap i en folkeavstemming, mens 22 prosent ville stemt
mot. Mer interessant er imidlertid at 54 prosent i Sør- og Øst-Ukraina svarer
at de ville stemt for, mens 33 prosent ville stemt mot.
Igjen, det mest riktige ville altså vært å si at ukrainere i
Sør- og Øst-Ukraina er delt i spørsmålet om geopolitisk tilknytning, men
selv der er det altså et flertall som støtter et EU-medlemskap. Eller som denne
meningsmålingen viser, mener 72 prosent av ukrainske respondenter at
Russland er et fiendtlig land, mens 12 prosent mener Russland er en alliert.
Det komplekse Ukraina
Ukraina er et komplekst land, men dessverre reduseres ofte denne
kompleksiteten til påstander om at «Ukraina er et dypt splittet land». En slik
forenklende tilnærming er problematisk, da den er med på legitimere Russlands krav
om å være storebror
og beskytter
av «russere» og «russiskspråklige» i Ukraina. Så kan man kanskje
argumentere for at en stat eller nasjon er splittet dersom en eller flere
variabler blir politisert i et slikt omfang, at de variablene som forener mister
sin kraft. I så tilfelle vil jeg være tilbøyelig til å hevde at det er tegn til
splittelse i visse deler av Øst-Ukraina. Der er det nok en viss andel av
befolkningen helt i øst som ikke ville hatt noe imot å heise det russiske,
eller det sovjetiske flagget. Hvor stor denne andelen kan være, er vanskelig å
anslå, men som tallene over viser, er den nok ikke stor nok til å kalle en
kløft.
At stater som Norge, Belgia, Ukraina eller Storbritannia er
komplekse og mangfoldige, er det normale, og betyr ikke at de kan kalles splittede.
Som professor i ukrainastudier, Andrew Wilson, begynner sin bok The
Ukrainians: Unexpected nation: «The new Ukraine may be a society of
diversity, but attempting to build unity out of diversity is a perfectly normal
process. It is often referred to as ‘nation-building’…»