Слава Україні! Ære til Ukraina!

I år sammenfaller Ukrainas nasjonaldag med at det er nøyaktig et halvt år siden Russland brakte en blodig krig til et av sine naboland. Skrikende luftvernsirener fyller ukrainske bygater i stedet for taktfast hornmusikk. Den ukrainske nasjonalsangen vil like fullt gjenlyde, blant annet fra norske torg.

Publisert i VG papiravis og på nett 24.08.2022.

Ukraina i den akademiske blind­sonen

Skrevet sammen med Jana Sverdljuk, Maryna Rabinovych og Oleksandr Ryndyk

Publisert i Khrono 15.mars 2022

Kronikken kan leses her.

Ukrainske flyktninger: Norske myndigheter må tenke annerledes

Publisert i Trønderdebatt, 03. mars 2022

Det er hjerteskjærende scener som vises på tv-skjermen nå. Ukrainske byer beskytes av russiske raketter og russiske soldater beveger seg over det ukrainske slettelandet. Ukrainske styrker og befolkningen generelt gjør en heroisk motstand mot invasjonsstyrkene, for å forsvare sitt hjemland og sin frihet. Vi ser også hjerteskjærende bilder av ukrainske kvinner og barn som rømmer vestover fra krigens uhyrligheter. De holder ut flere døgn i kø for å komme i sikkerhet i Polen, Ungarn, Slovakia, Moldova og Romania. FN anslår at rundt en million ukrainere har krysset Ukrainas vestgrense. Vi ser en utrolig innsats, både fra myndigheter, men særlig fra frivillige, i Ukrainas vestlige naboland.

Dersom jeg skal sette mitt ukrainske hjerte på vent en stund, og heller bruke kunnskapen jeg har opparbeidet meg gjennom å forske på ukrainsk arbeidsmigrasjon i flere år, vil jeg tenke høyt rundt hvordan flyktningestrømmen vi nå ser kanskje vil utvikle seg. Jeg understreker at dette er antakelser, om enn basert på tidligere kunnskap. Jeg mener at det er viktig å se flyktningestrømmen i en kontekst av ukrainsk arbeidsmigrasjon til Europa siden midten av nittitallet. Som en følge av at Sovjetunionen gikk i oppløsning og Ukraina ble et selvstendig land i 1991, fikk ukrainere muligheten til å reise utenlands. Siden den gang har det utviklet seg noen klare migrasjonsruter fra Ukraina til EU, som jeg antar vil ha betydning i den katastrofale situasjonen vi ser nå.

Ukrainske flyktninger kan grovt sett deles inn i to grupper: de som har familie, venner eller annen tilknytning til land i EU/EØS, og de som ikke har det. Fordelingen mellom disse gruppene er vanskelig å anslå, men jeg vil tro at en relativt stor andel faller inn under den første kategorien. Grunnen til at jeg tror det, er at det allerede bor millioner av ukrainere i EU-land, og da særlig i søreuropeiske land.

På grunn av en liberal immigrasjonspolitikk med jevnlige amnesti-prosesser for irregulære migranter, har søreuropeiske land vært et attraktivt mål for ukrainske arbeidsmigranter i tiår. Videre har ulike interne behov for arbeidskraft i de søreuropeiske landene skapt ulike demografiske forskjeller. I Italia, der det er et stort marked innen privat omsorgsarbeid, som innebærer å ta hånd om en eldre person, betalt av den pleietrengendes familie, er majoriteten av ukrainske arbeidsmigranter kvinner, ofte eldre kvinner med voksne barn. I Spania, der byggeboomen på 2000-tallet tiltrakk seg mange mannlige ukrainske arbeidsmigranter til byggebransjen, er kjønnsbalansen mer likt fordelt. Anslag tilsier at det kan bo rundt 500 000 ukrainere i Italia, 200 000 i Spania og noe færre i Portugal.

Min antakelse er at mange av de ukrainske flyktningene som faller inn under den første gruppen jeg skisserte over, vil forsøke å komme seg til sine familiemedlemmer, slektninger og venner i EU. Det betyr at hovedstrømmen av flyktningene i denne gruppen vil reise sørover i Europa. I Norge er det registrert i overkant av 7200 ukrainere. Det vi allerede ser, er at ukrainske flyktninger som har ankommet eller er på vei til Norge, reiser til familie og venner her.

Dette medfører at jeg mener norske myndigheter må tenke noe annerledes enn det som har vært praksis i asylprosessen tidligere. De første ukrainerne som kommer på egen hånd eller familiemedlemmers hjelp til Norge nå, vil ikke bo på et asylmottak. Vi får allerede signaler om at flere ikke ønsker å søke om asyl. En ukrainer kan oppholde seg i Norge i 90 dager som turist, og nå er også denne perioden i praksis utvidet. Grunnen til at de ikke ønsker å søke asyl, er at de håper å kunne returnere hjem så raskt som mulig.

Jeg vil hevde at ukrainere som kommer til Norge nå må, i praktisk, ikke juridisk forstand, ansees som å befinne seg i grenseland mellom asyl og midlertidig familiegjenforening. En midlertidig familiegjenforening er ikke noe norsk asyl- og innvandringslovgivning tar høyde for, og dette skaper enkelte utfordringer.

For tre dager siden ble det opprettet en Facebook-gruppe for ukrainere i Norge og andre som har spørsmål relatert til det å få familiemedlemmer til Norge. Gruppa har allerede over 1100 medlemmer. Her er det ildsjeler og andre som forsøker å svare ut spørsmål og problemstillinger fortløpende. Jeg vil trekke frem tre hovedbekymringer som ukrainere i Norge nå uttrykker.

Først er det problematikk rundt det å hente familiemedlemmer til Norge. For lovlig innreise til Norge, må en ukrainer ha med seg et biometrisk pass. Dersom noen hjelper en uten biometrisk pass over grensen til Norge, blir det ansett som menneskesmugling, og kan straffes deretter. Dersom man har familiemedlemmer i Polen som ikke kan komme seg til Norge på egen hånd, vil altså familiemedlemmer som allerede bor i Norge risikere å bli straffeforfulgt som menneskesmuglere.

For det andre, må alle som søker asyl til mottakssenteret i Råde. Flere ukrainere som er bosatt langt unna Østlandet, og som har fått eldre og sterkt traumatiserte familiemedlemmer flydd inn fra Polen eller andre nærområder, ser ingen mulighet til å reise med dem til Råde.

For det tredje: Som allerede skrevet, har de fleste ukrainske flyktninger som nå ankommer Norge en eller annen tilknytning til landet. De vil altså bo hos familie og venner, og ikke på asylmottak. Asylinstituttet åpner for å bo utenfor asylmottak i påvente av et vedtak, men asylsøkeren mister da alle rettigheter, utover helsehjelp. Jeg vil anta at en del av ukrainere i Norge som nå prøver å få familiemedlemmer hit, ikke har et stort nettverk her og kanskje allerede er i en trang økonomisk situasjon. Å ta vare på flere familiemedlemmer i en slik situasjon kan være svært vanskelig. Med tanke på at UDI opplyser på sine nettsider om at situasjonen i Ukraina er for uavklart til at søknader vil bli behandlet nå, vil jeg tro at ukrainske flyktninger ikke vil få et vedtak, og dermed tilgang på sosialtjenester, på en god stund.

Det er en mulighet til å søke alternativ mottaksplass dersom en kommune frivillig vil overta ansvaret for konkrete asylsøkere. Men denne adgangen er snever og basert på frivillighet fra kommunen. I praksis vil det antakeligvis bli vanskelig å få innvilget alternativ mottaksplass i kommunen der familien eller venner bor. Utfordringen er at personer i alternativ mottaksplassering ikke har rett på sosialhjelp. Kommunene har dermed ikke en lovhjemmel for utbetaling av økonomisk støtte til disse personene, noe som oppleves problematisk. Jeg skal ikke ta regnestykket her, men vil tro at det uansett er billigere for den norske stat at traumatiserte ukrainske flyktninger bor hos familiemedlemmer, enn på en statlig finansiert sovesal.

Det går nå antakeligvis mot et vedtak om kollektiv beskyttelse av ukrainske flyktninger, som betyr at asylprosessen vil bli vesentlig forenklet. Det er bra. Det betyr allikevel at bekymringene til ukrainere i Norge som jeg har skissert her, bør vurderes grundig slik at også de som bor hos familie og venner blir fanget opp på en god måte.

Det store usikkerhetsmomentet er selvsagt hva som skjer med den andre gruppen, som ikke har tilknytning til et land i EU/EØS. Dersom flyktningestrømmen fortsetter å vokse, vil det være svært mange ukrainske flyktninger som trenger beskyttelse. Norske myndigheter har gitt klare signaler om at mottaksapparatet blir satt i stand til å ta imot flyktninger. Det er veldig bra. I Norge er det ukrainske samfunnet relativt lite, men svært aktivt og villig til å bistå. Jeg anbefaler norske myndigheter om å bruke muligheten og opprette kontakt med de ukrainske foreningene som dekker det meste av landet.

Norsk-ukrainsk handelskammer uttaler samtidig at det er mange norske bedrifter som tar kontakt med tilbud om å gi arbeid til ukrainske flyktninger. Det er viktig at norske myndigheter legger til rette for at de flyktningene som ønsker og har mulighet til det, kommer seg raskt og enkelt ut i arbeid.

Ennå er ikke Ukraina tapt

Publisert i VG, 2. mars 2022

Dette er slik jeg kjenner ukrainere: Ekstremt engasjerte og lojale når det trengs. Det er denne folke- og motstandsviljen Putin har undervurdert.

«Ennå er ikke Ukraina tapt, verken dets ære eller frihet.

Igjen, ukrainske brødre, skal skjebnen smile til oss.

Som dugg for sol skal våre fiender forsvinne.

Også vi, brødre, skal råde over eget land.

Sjel og kropp vil vi ofre for vår frihet,

Og vi skal vise, brødre, at vi er av kosakkenes ætt.»

[Oversatt fra ukrainsk av Dagfinn Foldøy]

Du har kanskje sett videoen av Katja, kvinnen i en av Kyivs forsteder som gråtkvalt synger disse ordene, mens hun rydder opp glass-splintene som en russisk rakett etterlot seg i morens leilighet. Sangen hun synger er Ukrainas nasjonalsang fra 1863, som for øvrig er samme år som Ja, vi elsker dette landet ble tonesatt.

Putin burde kanskje ha studert teksten til Ukrainas nasjonalsang, før han bestemte seg for å invadere nabolandet. Da hadde han forstått at ukrainere vil ofre sjel og kropp for sin frihet. I stedet velger han altså å sende sine soldater over det ukrainske slettelandskapet, mange av dem unge gutter som ikke virker å vite hvor de er eller hva de har der å gjøre.

Du har kanskje også sett damen som uredd gir solsikkefrø til en russisk soldat, og ber ham legge dem i lommen, slik at i det minste noe vakkert kan vokse opp etter at han ligger i jorden. Eller kanskje har du lest om Vitalij Sjakon, som ofret sitt liv for å sprenge en bro i Kherson fylke, og dermed hindre russiske stridsvogner i å rykke frem. Lignende historier om en ubøyelig vilje til å «ofre sjel og kropp» for Ukrainas frihet finner man overalt. Samtidig med at kvinner, barn og eldre blir sendt ut av landet, reiser ukrainske menn – unge og gamle – tilbake til hjemlandet for å slåss.

I Ukraina, fra øst til vest, nord til sør, viser befolkningen et beundringsverdig mot og en sterk motstandsvilje. Sivile danner nå et territorialforsvar, som forsvarer seg med det de måtte ha av våpen. Over hele landet lager innbyggerne molotovcocktails som kan kastes på fienden. I mitt favorittutested Teatr Pyva, eller Ølteateret, i den vestlige byen Lviv, der det vanligvis brygges øl og spilles storbandmusikk hver kveld, fyller de nå flaskene med brennbar væske og tøylunte, i stedet for velsmakende øl.

Dette er slik jeg kjenner ukrainere. Ekstremt engasjerte og lojale når det trengs. Som min fars fetter sa da barrikadene ble bygd på Majdan-plassen under revolusjonen i 2014: «Ukrainske mannfolk bruker fem uker på å henge opp en hylle på baderommet, men et kvarter på å bygge en barrikade på Majdan».

Det er denne folke- og motstandsviljen Putin har undervurdert. Samtidig virker det ut fra hans hatefulle taler, at han har overvurdert støtten han trodde han ville få i befolkningen i Øst-Ukraina. På lik linje med flere norske «Ukraina-eksperter» og journalister, har Putin tydeligvis hatt et feilaktig bilde av Ukraina som et «dypt splittet land». Skal vi ta ham på ordet, trodde han at ukrainere flest egentlig vil være en del av Russland, og at det er den «vestlige marionettregjeringen i Kyiv» som hindrer dem i å gjenforene seg med «storebroren» i øst.

Ukrainere flest er imidlertid smertelig klar over hva en slik «gjenforening» innebærer. De behøver ikke å gå langt tilbake i familiehistorien for å finne Stalins menneskeskapte sultkatastrofe, likvideringer og tvangsarbeid i Sibir. Min egen oldemor ble sendt til Sibir med sin eldste datter, mens min bestemor allerede hadde blitt sendt til tvangsarbeid i Nazi-Tyskland i en alder av 16 år.

Dersom Putin faktisk tror han kan gjennomføre et varig regimeskifte i Ukraina, vil han antageligvis måtte gjenåpne Stalins Gulag-leire for å prøve å fjerne den ukrainske folkesjelen. Siden han tydeligvis har et ønske om en plass ved Stalins side i russiske historiebøker, som landsfaderen som gjennomførte en ny «fedrelandskrig», har tanken helt sikkert slått ham.

En følge av dette ufravikelige ukrainske frihetsønsket, er umenneskelige lidelser som den russiske presidenten nå påfører sitt «broderfolk». Både min kone og jeg har familie og venner i Ukraina, de fleste i de vestlige delene av landet, der det foreløpig er relativt rolig.

Det betyr imidlertid ikke at de ikke er berørt av dette marerittet. For hvilke ord velger du når du gjennom mobilskjermen ser din tremennings fem år gamle tvillinggutter forberede et trygt rom i husets kjeller, mens foreldrene oppløses i tårer? Konas tante og onkel, samt to fettere med familie, bor i en av Kyivs forsteder, og kommer seg ikke ut av byen. Hvordan trøster man en fetter som må overnatte i bilen i en parkeringskjeller med familien, og som bekymrer seg for deres fem år gammel datter, febersyk og med ørebetennelse, mens sirenene uler i gatene over?

Mens Putin nå har sikret seg en plass i et av de mørkere kapitlene i verdenshistorien, har den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj skrevet seg inn som en av de største ukrainske statsleder noen gang. Når denne enorme tragedien endelig finner sin slutt, vil Ukraina stå sterkere enn noen gang, med en president som vil oppleve en støtte og legitimitet i den ukrainske befolkningen som ingen før ham har klart å opparbeide seg.

Mulighetene vil være vidåpne for dette landet som altfor ofte har blitt glemt, og jeg vil tro ukrainske myndigheter etter hvert vil få en positiv tilbakemelding fra EU på søknaden om medlemskap som ble sendt i går. Putin har ikke bare gjort ukrainere mer samlet, men også EU og verdenssamfunnet generelt.

Videre er jeg optimist på den ukrainske nasjonens vegne, som nå har fått nye helter å samle seg om. For som det heter i sangen: Ennå er ikke Ukraina tapt.

Слава Україні!

Er Ukraina et splittet land?

Publisert i Minerva 26.01.2022

Når blir en mangfoldig befolkning til «et splittet land»? Når blir pluralisme til en «stat som består av to deler, som ikke nødvendigvis hører sammen»? Begrepene vi bruker for å beskrive en komplisert verden farger vår forståelse av denne kompleksiteten. Positivt ladede ord, som mangfold og pluralisme, gir assosiasjoner til et velfungerende og harmonisk samfunn, der meningsmotsetninger er sunn debatt og politiske ytterligheter befinner seg på et kontinuum. Dersom begrepet «splittelse» i det hele tatt forekommer i «det mangfoldige samfunnet», er det begrenset til beskrivelser av å være «splittet i synet på», som en forbigående tilstand. Negativt ladede ord, som splittet og delt, gir derimot assosiasjoner til en kunstig sammensetning av deler som egentlig ikke hører sammen, og som like gjerne kan rives i filler av interne stridigheter eller ekstern innblanding. Her er meningsmotsetninger intern splid og tydelige konfliktlinjer, og politiske ytterligheter et bevis på uforenelige holdninger. I «det mangfoldige samfunnet» underkommuniseres og ufarliggjøres uenighet, mens i «det splittede samfunnet» blir uenighet blåst opp og ilagt avgjørende betydning.

Etter å ha studert og forsket på ukrainske samfunnsforhold siden 90-tallet, ser jeg nå med forundring hvordan forståelsen av Ukraina som «et splittet land» har preget store deler av det offentlige ordskiftet de siste årene. NUPI-forsker Julie Wilhelmsen hevdet for eksempel i Dagens Næringsliv 29. desember 2021 at Ukraina er et «splittet land, som er delt i to mellom prorussiske grupperinger i øst og EU-tilhengere i vest». Tidligere har hun trukket frem språk som en dyp kløft i det ukrainske samfunnet. Wilhelmsen er ikke alene om å tegne slike skillelinjer på det ukrainske kartet. Dagbladets Morten Strand skrev i en kommentar 19. januar at «Ukraina var og er et dypt splittet land». Klassekampen valgte å oversette og sette på trykk et innlegg skrevet av den tidligere amerikanske diplomaten Jack F. Matlock den 15. januar, under tittelen «En splittet nasjons tragedie». NTB-journalist Nils-Inge Kruhaug skrev 25. januar at «Russisktalende utgjør rundt 20 prosent av befolkningen i Ukraina, og splittelsen mellom øst og vest døde aldri ut».

Huntingtons strek

Ideen om et splittet Ukraina er på ingen måte ny. På 90-tallet formulerte den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington en teori om at konflikter etter den kalde krigens endelikt ville ha utspring i kulturelle, språklige og religiøse, heller enn ideologiske skillelinjer. En av disse skillelinjene tegnet Huntington gjennom Ukraina, der den vestlige og den ortodokse sivilisasjonen står mot hverandre. Han antydet videre at Ukraina kunne komme til å splitte opp langs denne forkastingslinjen, men anså det samtidig som svært lite trolig, siden krigshandlinger og vold mellom ukrainere og russere er usannsynlig.

Huntingtons teori om sammenstøt mellom sivilisasjoner har generelt skapt mye debatt i akademiske kretser, og spesielt hva gjelder Ukraina. Som den ukrainske historikeren Jaroslav Hrytsak påpeker, fortsetter Huntingtons ideer dessverre å påvirke vestlig forståelse av Ukraina. Dersom vi allikevel skal snakke om sammenstøt mellom sivilisasjoner, mener Hrytsak at forkastingslinjen ikke går langs Zbrutsj-elva i Vest-Ukraina, slik Huntington tegnet inn sin teori på kartet, men at den i dag heller sammenfaller med frontlinjen i Donbas. Likeledes argumenterer den ukrainske forskeren Volodymyr Kulyk for at sentrale skillelinjer i ukraineres holdninger har flyttet seg østover som følge av Russlands aggresjon, og nå kan tegnes langs grensen til Donbas.

La oss derfor gå gjennom tre vesentlige variabler som ofte trekkes frem – religion, etnisitet og språk – og se hva tallene og ukrainere selv faktisk sier, og om Ukraina kan kalles et splittet land.

 Det religiøse Ukraina

Hva angår religion, som står sentralt i Huntingtons tese, er det riktig at gresk-katolisisme står sterkt i de tre vestligste regionene i Ukraina, og at ortodoksi står sterkere i Sentral-, Sør- og Øst-Ukraina. Men, som Hrytsak påpeker, er det en feiltakelse å anse det katolske Vest-Ukraina og det ortodokse Øst-Ukraina som tilhørende ulike «sivilisasjoner». Begge kirkesamfunnene bør heller ansees som «hybrider» mellom øst og vest.

Videre er det ortodokse Ukraina mye mer komplisert og mangfoldig enn det Huntington la til grunn. Siden 90-tallet har det eksistert tre større ortodokse kirkesamfunn i Ukraina, med ulik kirkepolitisk tilhørighet. Meningsmålinger de siste 20 årene har vist at kirken som har tette bånd til den russisk-ortodokse kirke har gått fra å være den største, til å bli forbigått av den ortodokse kirken med eget overhode i Kyiv. I 2019 ble en ny ukrainsk-ortodoks nasjonalkirke anerkjent av patriarken av det historiske Konstantinopel, og Huntingtons strek gjennom det religiøse Ukraina ble dermed visket ut for godt.

En meningsmåling gjennomført av Razumkov-senteret i 2020 viste at 34 prosent av de spurte anså seg å være knyttet til den ukrainske ortodokse nasjonalkirken, 14 prosent til den ortodokse kirke med tette bånd til Moskva, og 8 prosent til den gresk-katolske kirke. Kirken med bånd til Moskva står sterkest i de østlige og sørlige regionene, hvor henholdsvis 19 og 18 prosent svarte at de tilhørte denne. Men selv i disse regionene står den ortodokse nasjonalkirken like sterkt, med henholdsvis 23 og 16 prosent.

Dersom religion er en kilde til en politisert splittelse i Ukraina i dag, så er det i første rekke mellom disse to ortodokse kirkesamfunnene, og ikke mellom det katolske og ortodokse Ukraina slik Huntington hevdet. Faktisk er det en svært god tone mellom den gresk-katolske kirken og den selvstendige ortodokse kirken i Ukraina. Ser man på tallene, er det mest relevant å snakke om religiøs splittelse i de østlige og sørlige regionene, og ikke i hele Ukraina som sådan.

Etnisk pluralisme i Ukraina

Etnisitet er en annen variabel som gjerne trekkes frem når det skal argumenteres for et splittet Ukraina. Vladimir Putin har vært en vesentlig bidragsyter i denne forståelsen, ved å fremstille seg som forsvarer av etniske russere i Ukraina.

Den siste folketellingen i Ukraina ble foretatt i 2001, så det mest nøyaktige kunnskapsgrunnlaget over den demografiske situasjonen i Ukraina kan sies å være foreldet. Uansett viste folketellingen den gang at av en befolkning på 48 millioner, identifiserte 78 prosent seg som etniske ukrainere, mens 17 prosent identifiserte seg som etniske russere. Selv i de to østligste regionene, som i dag delvis er okkupert av russiskstøttede separatister, svarte flertallet at de var etniske ukrainere (58 prosent i Luhansk regionen og 57 prosent i Donetsk regionen, mot henholdsvis 39 og 38 prosent som oppga at de var etniske russere).

Siden den gang har mye endret seg. I april 2017 publiserte Razumkov-senteret en spørreundersøkelse som viste at 92 prosent av de spurte anså seg som etniske ukrainere, mens 6 prosent anså seg som etniske russere. Blant den yngste aldersgruppen i undersøkelsen (de mellom 18 og 22 år) svarte hele 96 prosent at de anså seg som etniske ukrainere. En viktig grunn til denne økte prosentandelen av etniske ukrainere, er at Krim, med sine to millioner innbyggere, og de okkuperte områdene i Donbas, som før krigen hadde en befolkning på nærmere 4 millioner, ikke inngår i meningsmålingen. Mange av de som ville ha identifisert seg som etniske russere i folketellingen i 2001, er i dag utenfor Ukrainas de facto grenser, selv om mange av har flyktet til områder som er kontrollert av ukrainske myndigheter.

Årsaken til at relativt flere nå identifiserer seg som etniske ukrainere har imidlertid ikke kun å gjøre med at Krim og østlige deler av Donbas er ute av regnskapet. En studie gjennomført av Volodymyr Kulyk, der Donbas og Krim er tatt ut av det statistiske materialet som går tilbake til 2012, viser at andelen ukrainere som identifiserer seg som etniske russere har falt jevnt siden krigen i Donbas tok til. I 2017 var det kun 5 prosent som antok en russisk etnonasjonal identitet i områdene i Øst- og Sør-Ukraina, som tradisjonelt har blitt ansett for å være svært russifisert. Tar man med nyansene, finner man at 12-15 prosent anser seg for å være både etnisk ukrainske og russiske. Slike nyanser passer imidlertid ikke inn i Huntingtons modell, ei heller hos nyslåtte, norske «Ukraina-eksperter».

Etnisitet kan med andre ord ikke sies å være en variabel som splitter Ukraina. Heller viser tallene at Putins krig mot Ukraina har gjort den ukrainske befolkningen mer homogen med tanke på at stadig flere identifiserer seg som ukrainere. Videre er det viktig å minne om at selv de som identifiserer seg som etniske russere ikke nødvendigvis ønsker å heise det russiske flagget. Som dr.philos og skribent Sven Gunnar Simonsen påpekte i 2014, har antagelsen om at etniske russere nærmest automatisk lengter etter å slutte seg til moderlandet, fått bred aksept i Vesten. Simonsen argumenterer imidlertid for at virkeligheten er mer komplisert enn som så, og viser til uavhengige meningsmålinger som har dokumentert et flertall for å fortsatt være del av Ukraina, selv blant den antatt hardeste prorussiske kjernen – de etniske russerne i Donbas.

Språklig fleksibilitet i Ukraina

Språk er nok den variabelen som oftest trekkes fram for å vise at Ukraina er et splittet land. Her viser også statistikken noe som minner om Huntigtons skillelinje. Folketellingen i 2001 viste at 68 prosent av befolkningen oppga ukrainsk som sitt morsmål, mens 30 prosent oppga russisk. I alle regioner, med unntak av Donetsk og Luhansk helt i øst, samt Krim og Odesa i sør, svarte et flertall å ha ukrainsk som morsmål. Likevel ser man av kartet at de østligste regionene har en betydelig andel russiskspråklige, særlig i de store byene. 

I en meningsmåling i 2021 så man en endring i dette bildet, da 78 prosent på landsbasis svarte at ukrainsk er deres morsmål, altså en økning på 10 prosent fra 2001, mens 18 prosent oppga russisk. I Vest- og Sentral-Ukraina svarte henholdsvis 97 og 88 prosent ukrainsk som morsmål, mens situasjonen i Sør- og Øst-Ukraina er mer delt. Her svarte henholdsvis 56 og 59 prosent ukrainsk, mens 41 og 34 prosent svarte russisk. Igjen, dersom man skal snakke om splittelser og skillelinjer i Ukraina, er det mest relevant å vise til at Øst- og Sør-Ukraina er delt når det gjelder morsmål, ikke hele landet som sådan.

Statistisk sett er altså språk den av disse variablene, der vi finner de største utslagene i Ukraina. Går man inn i nyansene, er bildet imidlertid mye mer komplisert enn som så. Den erfarne Ukraina-kjenneren, Cathy Wanner, påpeker nettopp at språksituasjonen i Ukraina karakteriseres av språklig fleksibilitet, noe som kompliserer enkle kategoriseringer i ukrainsk- eller russiskspråklige. Det er videre en feilslutning å tro at man kan utlede hva en ukrainer mener om vesentlige temaer, basert på hvilket språk han eller hun snakker til daglig. Som Volodymyr Kulyk viser, har de fleste russiskspråklige i Sør- og Øst-Ukraina alliert seg med sine medborgere, heller enn med sine lingvistiske ‘brødre’ på den andre siden av grensen i øst.

Jeg har her valgt å ikke gå inn i ukraineres geopolitiske preferanser. Det burde være tilstrekkelig å svare ut Julie Wilhelmsens påstand om at Ukraina «er delt i to mellom prorussiske grupperinger i øst og EU-tilhengere i vest» ved å henvise til denne meningsmålingen, der 67 prosent av de spurte på landsbasis ville stemt for et ukrainsk EU-medlemskap i en folkeavstemming, mens 22 prosent ville stemt mot. Mer interessant er imidlertid at 54 prosent i Sør- og Øst-Ukraina svarer at de ville stemt for, mens 33 prosent ville stemt mot.

Igjen, det mest riktige ville altså vært å si at ukrainere i Sør- og Øst-Ukraina er delt i spørsmålet om geopolitisk tilknytning, men selv der er det altså et flertall som støtter et EU-medlemskap. Eller som denne meningsmålingen viser, mener 72 prosent av ukrainske respondenter at Russland er et fiendtlig land, mens 12 prosent mener Russland er en alliert.

Det komplekse Ukraina

Ukraina er et komplekst land, men dessverre reduseres ofte denne kompleksiteten til påstander om at «Ukraina er et dypt splittet land». En slik forenklende tilnærming er problematisk, da den er med på legitimere Russlands krav om å være storebror og beskytter av «russere» og «russiskspråklige» i Ukraina. Så kan man kanskje argumentere for at en stat eller nasjon er splittet dersom en eller flere variabler blir politisert i et slikt omfang, at de variablene som forener mister sin kraft. I så tilfelle vil jeg være tilbøyelig til å hevde at det er tegn til splittelse i visse deler av Øst-Ukraina. Der er det nok en viss andel av befolkningen helt i øst som ikke ville hatt noe imot å heise det russiske, eller det sovjetiske flagget. Hvor stor denne andelen kan være, er vanskelig å anslå, men som tallene over viser, er den nok ikke stor nok til å kalle en kløft.

At stater som Norge, Belgia, Ukraina eller Storbritannia er komplekse og mangfoldige, er det normale, og betyr ikke at de kan kalles splittede. Som professor i ukrainastudier, Andrew Wilson, begynner sin bok The Ukrainians: Unexpected nation: «The new Ukraine may be a society of diversity, but attempting to build unity out of diversity is a perfectly normal process. It is often referred to as ‘nation-building’…»

 

 

 

Når kunnskapsformidling blir propagandaformidling

Jeg har tidligere tatt for meg professor ved Universitetet i Sørøst Norge, Glenn Diesen, og hans videreformidling av russisk propaganda og tvilsomme fordreining av fakta. Her vil jeg ta for meg et tilfelle, som på en god måte illustrer hvordan Diesens skriverier farges av en klar pro-russisk agenda.

Glenn Diesen er en hyppig brukt kronikkforfatter på nettsidene til den russiske propaganda-kanalen RT (tidligere Russia Today). Den 18. desember 2021 publiserte RT Diesens kronikk "Who is to blame for the Ukraine crisis?" I første del av kronikken underbygger Diesen sin argumentasjon hovedsakelig ved å henvise til ulike meningsmålinger. Jeg skal ikke gå inn i Diesens argumentasjonsrekke her, men den er helt i tråd med det han ellers skriver om Russland og Ukraina.

Jeg skal her konsentrere meg om én av påstandene han fremsetter. Diesen skriver:

One poll from Ukraine reveals that 65% of Ukrainians believe that their country is under foreign control, and in the more NATO-critical eastern and southern regions of Ukraine this number stands at 75% and 71%. These numbers should not surprise anyone following the facts: NATO promised membership to Ukraine when only approximately 20% of Ukrainians said they wanted to join the bloc.

Diesen lenker til en artikkel i strana.one (eller strana.ua), som for øvrig har blitt kritisert for å spre pro-russisk propaganda. Strana.ua ble stengt ned 20. august 2021, etter anbefaling av Ukrainas nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd. 

Ut fra siste del av sitatet, kan Diesen tolkes dithen at han forstår 'foreign control' til å bety 'vestlig kontroll'. Dette blir helt tydelig i en kronikk Diesen fikk på trykk i Klassekampen 28. desember 2021, der han skriver at "65 prosent av ukrainere mener nå at regjeringen deres er under amerikansk kontroll". I en kommentar på facebook 12. januar 2022, skriver han det samme:

I denne kommentaren er det flere ting å ta tak i, men det viktige her er at han igjen presiserer at "2/3 av Ukrainere [sic] [mener] at staten er under Amerikansk [sic] kontrol [sic]" (min utheving). Videre blir han spurt om referanse til denne påstanden, og igjen henviser han til artikkelen i strana.one.

Temaet i artikkelen i strana.one er, som Diesen korrekt skriver i RT-kronikken, at 2/3 av ukrainere mener landet deres er "under utenlandsk kontroll". Det står imidlertid ingenting som indikerer at dette kan forståes som amerikansk eller vestlig kontroll. Artikkelen refererer både til spørsmålet respondentene svarte på ("vi (Ukraina) befinner oss under utenlandsk kontroll") og viser stolpediagrammet med svarprosent der samme spørsmålstilling blir gjentatt.

Den eneste benevnelsen av USA er under artikkelens brødtekst, der vi finner en henvisning til en annen artikkel som tidligere hadde vært publisert på strana.ua. I denne artikkelen er temaet hva befolkningen i hovedstaden Kyiv mener om "ekstern kontroll fra USA". Foranledningen er demonstrasjoner utenfor den amerikanske ambassaden i Kyiv, som følge av lekkede telefonsamtaler mellom den gang vise-president Joe Biden og president Petro Porosjenko. Denne artikkelen baserer seg imidlertid på intervjuer som en av nettavisens journalister gjennomførte. Interessant nok er det gjennomgående at svarene journalisten fikk, ikke på noen måte underbygger påstanden om at et flertall av ukrainere mener landet er under amerikansk kontroll. Heller viser svarene det motsatte.

Artikkelen i strana.one som Diesen viser til omhandler ett av spørsmålene i en større meningsmåling som ble utført av Ukrainian Institute for the Future i perioden 27. januar til 5. februar 2021. Meningsmålingen baserer seg på 2400 respondenter over hele Ukraina. Spørsmålet det er referert til i strana.one, om utenlandsk kontroll, finnes på side 21 i rapporten. Spørsmålstillingen er identisk med det som er gjengitt i artikkelen på strana.one.

Et annet sted i rapporten (s. 18) er det stilt spørsmål om hvilke problemer som er mest aktuelle i Ukraina i dag. Av alternativene som er listet opp, svarer seks prosent "Utenlandsk kontroll - påvirkning fra USA, EU eller andre land". Her nevnes altså USA, men ikke som et eget alternativ. Det er derfor ikke mulig å utlede av meningsmålingen hvorvidt ukrainere mener landet er under amerikansk kontroll, i tråd med Diesens påstand. Som intervjuene foretatt i Kyiv av journalisten i strana.one indikerer, er det det ingen holdepunkter for en slik påstand. Videre viser en spørreundersøkelse utført av Broadcasting Board of Governors fra 2014 at 39 prosent av de spurte mener USA har spilt en positiv rolle i krisen i Ukraina, mot 27,7 prosent som mener USA har spilt en negativ rolle. Tilsvarende svarte 15,6 prosent at Russland har spilt en positiv rolle, mens 66,4 prosent svarte at Russland har spilt en negativ rolle. 

Hvordan kan det ha seg, at professor Glenn Diesen, en person som er skolert i samfunnsvitenskapelig metode, og sikkert har god erfaring med å bruke statistikk, mistolker denne meningsmålingen på en såpass graverende måte. Slik jeg ser det, kan det ikke ha noen annen forklaring, enn at han havnet i fellen av å tenke med System 1 i Daniel Kahnemans tankemodell. System 1 er tenkingen som er karakterisert av å være 'rask', instinktiv, stereotypisk og emosjonell. System 2 preges av tenkning som er 'sakte', logisk, bevisst og rasjonell.

Vi tenker alle som oftest i System 1. Som Kahneman påpeker, ville vi ikke fått tatt noen avgjørelser i det hele tatt, dersom System 2 var dominerende. Det som er problematisk med at Diesen faller inn i System 1 her, er at han skriver og argumenterer i kraft av sin profesjon. En profesjon der System 2 definerer ens virke. Det å forske og argumentere som en akademiker, innebærer å fortrenge det spontane System 1, og å bringe verden videre gjennom å bruke tid på å reflektere i System 2. Man får jo faktisk lønn for å ta seg tid til slikt.

Det som er, om mulig, enda mer bekymringsfullt, er at Diesen, i tillegg til å utvise tegn på kognitive skjevheter, også virker å være preget av det Kahneman kaller kognitiv illusjon. Når Diesen blir gjort oppmerksom på slike feilslutninger, stopper han tilsynelatende ikke opp, og reflekterer over problemstillingen, og om han eventuelt kan ta feil. Resultatet av at jeg konfronterte ham med hans mistolkning, var at han blokkerte meg på facebook. Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Det sier meg at professor Glenn Diesen tviholder så sterk på sitt verdensbilde, selv når han møter tydelige motbevis, at han ikke er åpen for kritikk. Da er det ikke lengre snakk om kunnskapsformidling, men heller formidling av propaganda.

Vestvendt jul i Ukraina

Publisert i VG papiravis og på nett 7. januar 2022
Referert til svenske Dagen

Når den ukrainske julen ringes inn i dag, kimer klokkene mot vest.

Ukraina er et komplekst land, preget av språklig, etnisk, kulturelt og ikke minst religiøst mangfold. Ikke engang tiden passer inn i én kalender der i østerled.

For jordiske sysler, som legetimer og bursdager, tar de frem den nyere gregorianske kalenderen, innført av pave Gregor XIII i 1582. Dette er for øvrig kalenderen vi også har forholdt oss til i Norge siden 1. mars 1700.

For himmelske sysler, som navnedager og feiring av Jesu fødsel, tar ukrainere imidlertid frem den eldre julianske kalenderen, innført av Julius Caesar i år 46 fvt. Av den grunn ringes den ukrainske julekvelden inn den 6. januar, når ukrainere samles rundt festbordet dekket med 12 tradisjonelle matretter.

Nå er det imidlertid en stadig økende stemning i det ukrainske samfunnet for å legge den julianske kalenderen bak seg, og dermed bryte med et religiøst årshjul som man hovedsakelig finner i den russiske ortodokse verden.

En fersk meningsmåling viser at 71 prosent av ukrainere feirer Jesu fødsel den 7. januar, mens fire prosent feirer jul 25. desember. Hele 18 prosent oppgir at de feirer jul begge dager. Selv er jeg en to-juls-feirer. Helt siden mine besteforeldre på farssiden kom til Norge som såkalte minusflyktninger i 1951, har familien feiret både norsk og ukrainsk jul. Hver 6. januar har vi ikledd oss våre ukrainske broderte skjorter og bluser, og samlet oss for å spise min bestemors holuptsi, eller kålruletter.

I desember 2017 la ukrainske myndigheter alt til rette for dobbelt julefeiring, da begge dager ble omtalt i lovs form som julehøytid, og dermed også offentlige fridager.

Samtidig viser den nevnte meningsmålingen at 26 prosent av de spurte støttet ideen om å flytte julefeiringen fra 7. januar til 25. desember, og dermed synkronisere den religiøse kalenderen med resten av den kristne verden. 58 prosent svarte at de var mot.

Det mest interessante er imidlertid endringen de siste årene. For fem år siden var svarprosenten henholdsvis 15 for, og 69 mot. I et land med over 41 millioner innbyggere, utgjør en endring på 11 prosent nesten en norsk befolkning.

At stadig flere ukrainere kunne tenke seg å flytte julefeiringen, kan vanskelig forklares på en annen måte enn konflikten med Russland siden 2014. Russlands annektering av Krim og dårlige skjulte krigføring i Øst-Ukraina har overbevist stadig flere ukrainere om å se vestover. Et flertall av ukrainere støtter nå både et ukrainsk EU- og NATO-medlemskap. Før Maidan-revolusjonen i 2014 var støtten for et ukrainsk NATO-medlemskap bare rundt 20 prosent.

Et ukrainsk EU- og NATO-medlemskap er lite sannsynlig med det første, men det ortodokse samfunnet i Ukraina har allerede vunnet en enorm seier. Kirkesituasjonen i Ukraina har vært preget av kirkesplittelser og religiøs maktkamp siden landet ble selvstendig i 1991. Ukrainske troende, som landet ellers, befinner seg i et grenseområde mellom ulike interessesfærer, hovedsakelig mellom den russisk-ortodokse patriarken i Moskva, den økumeniske patriarken i det historiske Konstantinopel (dagens Istanbul), og, i mindre grad, paven i Rom.

Patriark Kirill av Moskva anser Ukraina som del av sitt kanoniske territorium, og ønsker ingen innblanding fra verken Konstantinopel eller Roma. For nøyaktig tre år siden utstedte imidlertid ‘den fremste blant likemenn’, patriark Bartholomeus I av Konstantinopel en tomos, eller erklæring om autokefali (selvstendighet) for en ny ortodoks kirke i Ukraina, uavhengig av den ortodokse kirke i Russland.

Viktigheten av denne begivenheten er vanskelig å overdrive, og jeg vil hevde den kan sammenlignes med et ukrainsk EU-medlemskap på det kirkepolitiske området. Reaksjonene fra den russisk-ortodokse kirke og russiske myndigheter har vært som forventet, men selv ikke trusler og falske anklager kunne stoppe prosessen.

Mens patriarken i Moskva feirer Jesu fødsel i januar, ringer patriarken i Konstantinopel julen inn i desember. Kanskje er dette grunnen til at overhodet i den nye, selvstendige ortodokse kirke i Ukraina, metropolitt Epiphanius I av Kyiv og hele Ukraina, har uttalt at han ikke har noe imot å flytte den ukrainske julefeiringen til 25. desember. Han påpekte samtidig at en reformering av den religiøse kalenderen kun vil skje når et flertall av Ukrainas ortodokse ønsker det. Hans prognose var at Ukraina feirer jul 25. desember i løpet av ti år.

I Kreml feirer de også jul nå. Hvis Putin hadde trodd på julenissen, hadde han kanskje ønsket seg noen nye, røde fargestifter. De han hadde, er flittig brukt opp på å tegne røde streker på andre lands kart, og å rosemale Stalin. Her hjemme formaner gamle diplomater om at Putin skal få tegne sine røde streker i fred.

Ukrainere virker derimot ikke å la seg affisere av Putins skriblerier. De blir heller mer samlet i sin sak. Allerede har de fått sin nasjonalkirke. Kanskje vil flere etter hvert flytte julefeiringen til desember. Kjenner jeg dem rett, sier de ikke nei takk til god mat på enda et festdekket bord.

Det kan vel uansett ikke skade å skåle en ekstra gang for Jesusbarnet.