onsdag 26. januar 2022

Er Ukraina et splittet land?

Publisert i Minerva 26.01.2022

Når blir en mangfoldig befolkning til «et splittet land»? Når blir pluralisme til en «stat som består av to deler, som ikke nødvendigvis hører sammen»? Begrepene vi bruker for å beskrive en komplisert verden farger vår forståelse av denne kompleksiteten. Positivt ladede ord, som mangfold og pluralisme, gir assosiasjoner til et velfungerende og harmonisk samfunn, der meningsmotsetninger er sunn debatt og politiske ytterligheter befinner seg på et kontinuum. Dersom begrepet «splittelse» i det hele tatt forekommer i «det mangfoldige samfunnet», er det begrenset til beskrivelser av å være «splittet i synet på», som en forbigående tilstand. Negativt ladede ord, som splittet og delt, gir derimot assosiasjoner til en kunstig sammensetning av deler som egentlig ikke hører sammen, og som like gjerne kan rives i filler av interne stridigheter eller ekstern innblanding. Her er meningsmotsetninger intern splid og tydelige konfliktlinjer, og politiske ytterligheter et bevis på uforenelige holdninger. I «det mangfoldige samfunnet» underkommuniseres og ufarliggjøres uenighet, mens i «det splittede samfunnet» blir uenighet blåst opp og ilagt avgjørende betydning.

Etter å ha studert og forsket på ukrainske samfunnsforhold siden 90-tallet, ser jeg nå med forundring hvordan forståelsen av Ukraina som «et splittet land» har preget store deler av det offentlige ordskiftet de siste årene. NUPI-forsker Julie Wilhelmsen hevdet for eksempel i Dagens Næringsliv 29. desember 2021 at Ukraina er et «splittet land, som er delt i to mellom prorussiske grupperinger i øst og EU-tilhengere i vest». Tidligere har hun trukket frem språk som en dyp kløft i det ukrainske samfunnet. Wilhelmsen er ikke alene om å tegne slike skillelinjer på det ukrainske kartet. Dagbladets Morten Strand skrev i en kommentar 19. januar at «Ukraina var og er et dypt splittet land». Klassekampen valgte å oversette og sette på trykk et innlegg skrevet av den tidligere amerikanske diplomaten Jack F. Matlock den 15. januar, under tittelen «En splittet nasjons tragedie». NTB-journalist Nils-Inge Kruhaug skrev 25. januar at «Russisktalende utgjør rundt 20 prosent av befolkningen i Ukraina, og splittelsen mellom øst og vest døde aldri ut».

Huntingtons strek

Ideen om et splittet Ukraina er på ingen måte ny. På 90-tallet formulerte den amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington en teori om at konflikter etter den kalde krigens endelikt ville ha utspring i kulturelle, språklige og religiøse, heller enn ideologiske skillelinjer. En av disse skillelinjene tegnet Huntington gjennom Ukraina, der den vestlige og den ortodokse sivilisasjonen står mot hverandre. Han antydet videre at Ukraina kunne komme til å splitte opp langs denne forkastingslinjen, men anså det samtidig som svært lite trolig, siden krigshandlinger og vold mellom ukrainere og russere er usannsynlig.

Huntingtons teori om sammenstøt mellom sivilisasjoner har generelt skapt mye debatt i akademiske kretser, og spesielt hva gjelder Ukraina. Som den ukrainske historikeren Jaroslav Hrytsak påpeker, fortsetter Huntingtons ideer dessverre å påvirke vestlig forståelse av Ukraina. Dersom vi allikevel skal snakke om sammenstøt mellom sivilisasjoner, mener Hrytsak at forkastingslinjen ikke går langs Zbrutsj-elva i Vest-Ukraina, slik Huntington tegnet inn sin teori på kartet, men at den i dag heller sammenfaller med frontlinjen i Donbas. Likeledes argumenterer den ukrainske forskeren Volodymyr Kulyk for at sentrale skillelinjer i ukraineres holdninger har flyttet seg østover som følge av Russlands aggresjon, og nå kan tegnes langs grensen til Donbas.

La oss derfor gå gjennom tre vesentlige variabler som ofte trekkes frem – religion, etnisitet og språk – og se hva tallene og ukrainere selv faktisk sier, og om Ukraina kan kalles et splittet land.

 Det religiøse Ukraina

Hva angår religion, som står sentralt i Huntingtons tese, er det riktig at gresk-katolisisme står sterkt i de tre vestligste regionene i Ukraina, og at ortodoksi står sterkere i Sentral-, Sør- og Øst-Ukraina. Men, som Hrytsak påpeker, er det en feiltakelse å anse det katolske Vest-Ukraina og det ortodokse Øst-Ukraina som tilhørende ulike «sivilisasjoner». Begge kirkesamfunnene bør heller ansees som «hybrider» mellom øst og vest.

Videre er det ortodokse Ukraina mye mer komplisert og mangfoldig enn det Huntington la til grunn. Siden 90-tallet har det eksistert tre større ortodokse kirkesamfunn i Ukraina, med ulik kirkepolitisk tilhørighet. Meningsmålinger de siste 20 årene har vist at kirken som har tette bånd til den russisk-ortodokse kirke har gått fra å være den største, til å bli forbigått av den ortodokse kirken med eget overhode i Kyiv. I 2019 ble en ny ukrainsk-ortodoks nasjonalkirke anerkjent av patriarken av det historiske Konstantinopel, og Huntingtons strek gjennom det religiøse Ukraina ble dermed visket ut for godt.

En meningsmåling gjennomført av Razumkov-senteret i 2020 viste at 34 prosent av de spurte anså seg å være knyttet til den ukrainske ortodokse nasjonalkirken, 14 prosent til den ortodokse kirke med tette bånd til Moskva, og 8 prosent til den gresk-katolske kirke. Kirken med bånd til Moskva står sterkest i de østlige og sørlige regionene, hvor henholdsvis 19 og 18 prosent svarte at de tilhørte denne. Men selv i disse regionene står den ortodokse nasjonalkirken like sterkt, med henholdsvis 23 og 16 prosent.

Dersom religion er en kilde til en politisert splittelse i Ukraina i dag, så er det i første rekke mellom disse to ortodokse kirkesamfunnene, og ikke mellom det katolske og ortodokse Ukraina slik Huntington hevdet. Faktisk er det en svært god tone mellom den gresk-katolske kirken og den selvstendige ortodokse kirken i Ukraina. Ser man på tallene, er det mest relevant å snakke om religiøs splittelse i de østlige og sørlige regionene, og ikke i hele Ukraina som sådan.

Etnisk pluralisme i Ukraina

Etnisitet er en annen variabel som gjerne trekkes frem når det skal argumenteres for et splittet Ukraina. Vladimir Putin har vært en vesentlig bidragsyter i denne forståelsen, ved å fremstille seg som forsvarer av etniske russere i Ukraina.

Den siste folketellingen i Ukraina ble foretatt i 2001, så det mest nøyaktige kunnskapsgrunnlaget over den demografiske situasjonen i Ukraina kan sies å være foreldet. Uansett viste folketellingen den gang at av en befolkning på 48 millioner, identifiserte 78 prosent seg som etniske ukrainere, mens 17 prosent identifiserte seg som etniske russere. Selv i de to østligste regionene, som i dag delvis er okkupert av russiskstøttede separatister, svarte flertallet at de var etniske ukrainere (58 prosent i Luhansk regionen og 57 prosent i Donetsk regionen, mot henholdsvis 39 og 38 prosent som oppga at de var etniske russere).

Siden den gang har mye endret seg. I april 2017 publiserte Razumkov-senteret en spørreundersøkelse som viste at 92 prosent av de spurte anså seg som etniske ukrainere, mens 6 prosent anså seg som etniske russere. Blant den yngste aldersgruppen i undersøkelsen (de mellom 18 og 22 år) svarte hele 96 prosent at de anså seg som etniske ukrainere. En viktig grunn til denne økte prosentandelen av etniske ukrainere, er at Krim, med sine to millioner innbyggere, og de okkuperte områdene i Donbas, som før krigen hadde en befolkning på nærmere 4 millioner, ikke inngår i meningsmålingen. Mange av de som ville ha identifisert seg som etniske russere i folketellingen i 2001, er i dag utenfor Ukrainas de facto grenser, selv om mange av har flyktet til områder som er kontrollert av ukrainske myndigheter.

Årsaken til at relativt flere nå identifiserer seg som etniske ukrainere har imidlertid ikke kun å gjøre med at Krim og østlige deler av Donbas er ute av regnskapet. En studie gjennomført av Volodymyr Kulyk, der Donbas og Krim er tatt ut av det statistiske materialet som går tilbake til 2012, viser at andelen ukrainere som identifiserer seg som etniske russere har falt jevnt siden krigen i Donbas tok til. I 2017 var det kun 5 prosent som antok en russisk etnonasjonal identitet i områdene i Øst- og Sør-Ukraina, som tradisjonelt har blitt ansett for å være svært russifisert. Tar man med nyansene, finner man at 12-15 prosent anser seg for å være både etnisk ukrainske og russiske. Slike nyanser passer imidlertid ikke inn i Huntingtons modell, ei heller hos nyslåtte, norske «Ukraina-eksperter».

Etnisitet kan med andre ord ikke sies å være en variabel som splitter Ukraina. Heller viser tallene at Putins krig mot Ukraina har gjort den ukrainske befolkningen mer homogen med tanke på at stadig flere identifiserer seg som ukrainere. Videre er det viktig å minne om at selv de som identifiserer seg som etniske russere ikke nødvendigvis ønsker å heise det russiske flagget. Som dr.philos og skribent Sven Gunnar Simonsen påpekte i 2014, har antagelsen om at etniske russere nærmest automatisk lengter etter å slutte seg til moderlandet, fått bred aksept i Vesten. Simonsen argumenterer imidlertid for at virkeligheten er mer komplisert enn som så, og viser til uavhengige meningsmålinger som har dokumentert et flertall for å fortsatt være del av Ukraina, selv blant den antatt hardeste prorussiske kjernen – de etniske russerne i Donbas.

Språklig fleksibilitet i Ukraina

Språk er nok den variabelen som oftest trekkes fram for å vise at Ukraina er et splittet land. Her viser også statistikken noe som minner om Huntigtons skillelinje. Folketellingen i 2001 viste at 68 prosent av befolkningen oppga ukrainsk som sitt morsmål, mens 30 prosent oppga russisk. I alle regioner, med unntak av Donetsk og Luhansk helt i øst, samt Krim og Odesa i sør, svarte et flertall å ha ukrainsk som morsmål. Likevel ser man av kartet at de østligste regionene har en betydelig andel russiskspråklige, særlig i de store byene

I en meningsmåling i 2021 så man en endring i dette bildet, da 78 prosent på landsbasis svarte at ukrainsk er deres morsmål, altså en økning på 10 prosent fra 2001, mens 18 prosent oppga russisk. I Vest- og Sentral-Ukraina svarte henholdsvis 97 og 88 prosent ukrainsk som morsmål, mens situasjonen i Sør- og Øst-Ukraina er mer delt. Her svarte henholdsvis 56 og 59 prosent ukrainsk, mens 41 og 34 prosent svarte russisk. Igjen, dersom man skal snakke om splittelser og skillelinjer i Ukraina, er det mest relevant å vise til at Øst- og Sør-Ukraina er delt når det gjelder morsmål, ikke hele landet som sådan.

Statistisk sett er altså språk den av disse variablene, der vi finner de største utslagene i Ukraina. Går man inn i nyansene, er bildet imidlertid mye mer komplisert enn som så. Den erfarne Ukraina-kjenneren, Cathy Wanner, påpeker nettopp at språksituasjonen i Ukraina karakteriseres av språklig fleksibilitet, noe som kompliserer enkle kategoriseringer i ukrainsk- eller russiskspråklige. Det er videre en feilslutning å tro at man kan utlede hva en ukrainer mener om vesentlige temaer, basert på hvilket språk han eller hun snakker til daglig. Som Volodymyr Kulyk viser, har de fleste russiskspråklige i Sør- og Øst-Ukraina alliert seg med sine medborgere, heller enn med sine lingvistiske ‘brødre’ på den andre siden av grensen i øst.

Jeg har her valgt å ikke gå inn i ukraineres geopolitiske preferanser. Det burde være tilstrekkelig å svare ut Julie Wilhelmsens påstand om at Ukraina «er delt i to mellom prorussiske grupperinger i øst og EU-tilhengere i vest» ved å henvise til denne meningsmålingen, der 67 prosent av de spurte på landsbasis ville stemt for et ukrainsk EU-medlemskap i en folkeavstemming, mens 22 prosent ville stemt mot. Mer interessant er imidlertid at 54 prosent i Sør- og Øst-Ukraina svarer at de ville stemt for, mens 33 prosent ville stemt mot.

Igjen, det mest riktige ville altså vært å si at ukrainere i Sør- og Øst-Ukraina er delt i spørsmålet om geopolitisk tilknytning, men selv der er det altså et flertall som støtter et EU-medlemskap. Eller som denne meningsmålingen viser, mener 72 prosent av ukrainske respondenter at Russland er et fiendtlig land, mens 12 prosent mener Russland er en alliert.

Det komplekse Ukraina

Ukraina er et komplekst land, men dessverre reduseres ofte denne kompleksiteten til påstander om at «Ukraina er et dypt splittet land». En slik forenklende tilnærming er problematisk, da den er med på legitimere Russlands krav om å være storebror og beskytter av «russere» og «russiskspråklige» i Ukraina. Så kan man kanskje argumentere for at en stat eller nasjon er splittet dersom en eller flere variabler blir politisert i et slikt omfang, at de variablene som forener mister sin kraft. I så tilfelle vil jeg være tilbøyelig til å hevde at det er tegn til splittelse i visse deler av Øst-Ukraina. Der er det nok en viss andel av befolkningen helt i øst som ikke ville hatt noe imot å heise det russiske, eller det sovjetiske flagget. Hvor stor denne andelen kan være, er vanskelig å anslå, men som tallene over viser, er den nok ikke stor nok til å kalle en kløft.

At stater som Norge, Belgia, Ukraina eller Storbritannia er komplekse og mangfoldige, er det normale, og betyr ikke at de kan kalles splittede. Som professor i ukrainastudier, Andrew Wilson, begynner sin bok The Ukrainians: Unexpected nation: «The new Ukraine may be a society of diversity, but attempting to build unity out of diversity is a perfectly normal process. It is often referred to as ‘nation-building’…»

 

 

 

torsdag 13. januar 2022

Når kunnskapsformidling blir propagandaformidling

Jeg har tidligere tatt for meg professor ved Universitetet i Sørøst Norge, Glenn Diesen, og hans videreformidling av russisk propaganda og tvilsomme fordreining av fakta. Her vil jeg ta for meg et tilfelle, som på en god måte illustrer hvordan Diesens skriverier farges av en klar pro-russisk agenda.

Glenn Diesen er en hyppig brukt kronikkforfatter på nettsidene til den russiske propaganda-kanalen RT (tidligere Russia Today). Den 18. desember 2021 publiserte RT Diesens kronikk "Who is to blame for the Ukraine crisis?" I første del av kronikken underbygger Diesen sin argumentasjon hovedsakelig ved å henvise til ulike meningsmålinger. Jeg skal ikke gå inn i Diesens argumentasjonsrekke her, men den er helt i tråd med det han ellers skriver om Russland og Ukraina.

Jeg skal her konsentrere meg om én av påstandene han fremsetter. Diesen skriver:

One poll from Ukraine reveals that 65% of Ukrainians believe that their country is under foreign control, and in the more NATO-critical eastern and southern regions of Ukraine this number stands at 75% and 71%. These numbers should not surprise anyone following the facts: NATO promised membership to Ukraine when only approximately 20% of Ukrainians said they wanted to join the bloc.

Diesen lenker til en artikkel i strana.one (eller strana.ua), som for øvrig har blitt kritisert for å spre pro-russisk propaganda. Strana.ua ble stengt ned 20. august 2021, etter anbefaling av Ukrainas nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd

Ut fra siste del av sitatet, kan Diesen tolkes dithen at han forstår 'foreign control' til å bety 'vestlig kontroll'. Dette blir helt tydelig i en kronikk Diesen fikk på trykk i Klassekampen 28. desember 2021, der han skriver at "65 prosent av ukrainere mener nå at regjeringen deres er under amerikansk kontroll". I en kommentar på facebook 12. januar 2022, skriver han det samme:






I denne kommentaren er det flere ting å ta tak i, men det viktige her er at han igjen presiserer at "2/3 av Ukrainere [sic] [mener] at staten er under Amerikansk [sic] kontrol [sic]" (min utheving). Videre blir han spurt om referanse til denne påstanden, og igjen henviser han til artikkelen i strana.one.


Temaet i artikkelen i strana.one er, som Diesen korrekt skriver i RT-kronikken, at 2/3 av ukrainere mener landet deres er "under utenlandsk kontroll". Det står imidlertid ingenting som indikerer at dette kan forståes som amerikansk eller vestlig kontroll. Artikkelen refererer både til spørsmålet respondentene svarte på ("vi (Ukraina) befinner oss under utenlandsk kontroll") og viser stolpediagrammet med svarprosent der samme spørsmålstilling blir gjentatt.

Den eneste benevnelsen av USA er under artikkelens brødtekst, der vi finner en henvisning til en annen artikkel som tidligere hadde vært publisert på strana.ua. I denne artikkelen er temaet hva befolkningen i hovedstaden Kyiv mener om "ekstern kontroll fra USA". Foranledningen er demonstrasjoner utenfor den amerikanske ambassaden i Kyiv, som følge av lekkede telefonsamtaler mellom den gang vise-president Joe Biden og president Petro Porosjenko. Denne artikkelen baserer seg imidlertid på intervjuer som en av nettavisens journalister gjennomførte. Interessant nok er det gjennomgående at svarene journalisten fikk, ikke på noen måte underbygger påstanden om at et flertall av ukrainere mener landet er under amerikansk kontroll. Heller viser svarene det motsatte.

Artikkelen i strana.one som Diesen viser til omhandler ett av spørsmålene i en større meningsmåling som ble utført av Ukrainian Institute for the Future i perioden 27. januar til 5. februar 2021. Meningsmålingen baserer seg på 2400 respondenter over hele Ukraina. Spørsmålet det er referert til i strana.one, om utenlandsk kontroll, finnes på side 21 i rapporten. Spørsmålstillingen er identisk med det som er gjengitt i artikkelen på strana.one.

Et annet sted i rapporten (s. 18) er det stilt spørsmål om hvilke problemer som er mest aktuelle i Ukraina i dag. Av alternativene som er listet opp, svarer seks prosent "Utenlandsk kontroll - påvirkning fra USA, EU eller andre land". Her nevnes altså USA, men ikke som et eget alternativ. Det er derfor ikke mulig å utlede av meningsmålingen hvorvidt ukrainere mener landet er under amerikansk kontroll, i tråd med Diesens påstand. Som intervjuene foretatt i Kyiv av journalisten i strana.one indikerer, er det det ingen holdepunkter for en slik påstand. Videre viser en spørreundersøkelse utført av Broadcasting Board of Governors fra 2014 at 39 prosent av de spurte mener USA har spilt en positiv rolle i krisen i Ukraina, mot 27,7 prosent som mener USA har spilt en negativ rolle. Tilsvarende svarte 15,6 prosent at Russland har spilt en positiv rolle, mens 66,4 prosent svarte at Russland har spilt en negativ rolle. 

Hvordan kan det ha seg, at professor Glenn Diesen, en person som er skolert i samfunnsvitenskapelig metode, og sikkert har god erfaring med å bruke statistikk, mistolker denne meningsmålingen på en såpass graverende måte. Slik jeg ser det, kan det ikke ha noen annen forklaring, enn at han havnet i fellen av å tenke med System 1 i Daniel Kahnemans tankemodell. System 1 er tenkingen som er karakterisert av å være 'rask', instinktiv, stereotypisk og emosjonell. System 2 preges av tenkning som er 'sakte', logisk, bevisst og rasjonell.

Vi tenker alle som oftest i System 1. Som Kahneman påpeker, ville vi ikke fått tatt noen avgjørelser i det hele tatt, dersom System 2 var dominerende. Det som er problematisk med at Diesen faller inn i System 1 her, er at han skriver og argumenterer i kraft av sin profesjon. En profesjon der System 2 definerer ens virke. Det å forske og argumentere som en akademiker, innebærer å fortrenge det spontane System 1, og å bringe verden videre gjennom å bruke tid på å reflektere i System 2. Man får jo faktisk lønn for å ta seg tid til slikt.

Det som er, om mulig, enda mer bekymringsfullt, er at Diesen, i tillegg til å utvise tegn på kognitive skjevheter, også virker å være preget av det Kahneman kaller kognitiv illusjon. Når Diesen blir gjort oppmerksom på slike feilslutninger, stopper han tilsynelatende ikke opp, og reflekterer over problemstillingen, og om han eventuelt kan ta feil. Resultatet av at jeg konfronterte ham med hans mistolkning, var at han blokkerte meg på facebook. Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Det sier meg at professor Glenn Diesen tviholder så sterk på sitt verdensbilde, selv når han møter tydelige motbevis, at han ikke er åpen for kritikk. Da er det ikke lengre snakk om kunnskapsformidling, men heller formidling av propaganda.


fredag 7. januar 2022

Vestvendt jul i Ukraina

Publisert i VG papiravis og på nett 7. januar 2022
Referert til svenske Dagen


Når den ukrainske julen ringes inn i dag, kimer klokkene mot vest.

Ukraina er et komplekst land, preget av språklig, etnisk, kulturelt og ikke minst religiøst mangfold. Ikke engang tiden passer inn i én kalender der i østerled.

For jordiske sysler, som legetimer og bursdager, tar de frem den nyere gregorianske kalenderen, innført av pave Gregor XIII i 1582. Dette er for øvrig kalenderen vi også har forholdt oss til i Norge siden 1. mars 1700.

For himmelske sysler, som navnedager og feiring av Jesu fødsel, tar ukrainere imidlertid frem den eldre julianske kalenderen, innført av Julius Caesar i år 46 fvt. Av den grunn ringes den ukrainske julekvelden inn den 6. januar, når ukrainere samles rundt festbordet dekket med 12 tradisjonelle matretter.

Nå er det imidlertid en stadig økende stemning i det ukrainske samfunnet for å legge den julianske kalenderen bak seg, og dermed bryte med et religiøst årshjul som man hovedsakelig finner i den russiske ortodokse verden.

En fersk meningsmåling viser at 71 prosent av ukrainere feirer Jesu fødsel den 7. januar, mens fire prosent feirer jul 25. desember. Hele 18 prosent oppgir at de feirer jul begge dager. Selv er jeg en to-juls-feirer. Helt siden mine besteforeldre på farssiden kom til Norge som såkalte minusflyktninger i 1951, har familien feiret både norsk og ukrainsk jul. Hver 6. januar har vi ikledd oss våre ukrainske broderte skjorter og bluser, og samlet oss for å spise min bestemors holuptsi, eller kålruletter.

I desember 2017 la ukrainske myndigheter alt til rette for dobbelt julefeiring, da begge dager ble omtalt i lovs form som julehøytid, og dermed også offentlige fridager.

Samtidig viser den nevnte meningsmålingen at 26 prosent av de spurte støttet ideen om å flytte julefeiringen fra 7. januar til 25. desember, og dermed synkronisere den religiøse kalenderen med resten av den kristne verden. 58 prosent svarte at de var mot.

Det mest interessante er imidlertid endringen de siste årene. For fem år siden var svarprosenten henholdsvis 15 for, og 69 mot. I et land med over 41 millioner innbyggere, utgjør en endring på 11 prosent nesten en norsk befolkning.

At stadig flere ukrainere kunne tenke seg å flytte julefeiringen, kan vanskelig forklares på en annen måte enn konflikten med Russland siden 2014. Russlands annektering av Krim og dårlige skjulte krigføring i Øst-Ukraina har overbevist stadig flere ukrainere om å se vestoverEt flertall av ukrainere støtter nå både et ukrainsk EU- og NATO-medlemskap. Før Maidan-revolusjonen i 2014 var støtten for et ukrainsk NATO-medlemskap bare rundt 20 prosent.

Et ukrainsk EU- og NATO-medlemskap er lite sannsynlig med det første, men det ortodokse samfunnet i Ukraina har allerede vunnet en enorm seier. Kirkesituasjonen i Ukraina har vært preget av kirkesplittelser og religiøs maktkamp siden landet ble selvstendig i 1991. Ukrainske troende, som landet ellers, befinner seg i et grenseområde mellom ulike interessesfærer, hovedsakelig mellom den russisk-ortodokse patriarken i Moskva, den økumeniske patriarken i det historiske Konstantinopel (dagens Istanbul), og, i mindre grad, paven i Rom.

Patriark Kirill av Moskva anser Ukraina som del av sitt kanoniske territorium, og ønsker ingen innblanding fra verken Konstantinopel eller Roma. For nøyaktig tre år siden utstedte imidlertid ‘den fremste blant likemenn’, patriark Bartholomeus I av Konstantinopel en tomos, eller erklæring om autokefali (selvstendighet) for en ny ortodoks kirke i Ukraina, uavhengig av den ortodokse kirke i Russland.

Viktigheten av denne begivenheten er vanskelig å overdrive, og jeg vil hevde den kan sammenlignes med et ukrainsk EU-medlemskap på det kirkepolitiske området. Reaksjonene fra den russisk-ortodokse kirke og russiske myndigheter har vært som forventet, men selv ikke trusler og falske anklager kunne stoppe prosessen.

Mens patriarken i Moskva feirer Jesu fødsel i januar, ringer patriarken i Konstantinopel julen inn i desember. Kanskje er dette grunnen til at overhodet i den nye, selvstendige ortodokse kirke i Ukraina, metropolitt Epiphanius I av Kyiv og hele Ukraina, har uttalt at han ikke har noe imot å flytte den ukrainske julefeiringen til 25. desember. Han påpekte samtidig at en reformering av den religiøse kalenderen kun vil skje når et flertall av Ukrainas ortodokse ønsker det. Hans prognose var at Ukraina feirer jul 25. desember i løpet av ti år.

I Kreml feirer de også jul nå. Hvis Putin hadde trodd på julenissen, hadde han kanskje ønsket seg noen nye, røde fargestifter. De han hadde, er flittig brukt opp på å tegne røde streker på andre lands kart, og å rosemale Stalin. Her hjemme formaner gamle diplomater om at Putin skal få tegne sine røde streker i fred.

Ukrainere virker derimot ikke å la seg affisere av Putins skriblerier. De blir heller mer samlet i sin sak. Allerede har de fått sin nasjonalkirke. Kanskje vil flere etter hvert flytte julefeiringen til desember. Kjenner jeg dem rett, sier de ikke nei takk til god mat på enda et festdekket bord.

Det kan vel uansett ikke skade å skåle en ekstra gang for Jesusbarnet.