Jagland tar feil om språksituasjonen i Ukraina

 Kronikk skrevet sammen med Bjørn Johan Berger, og publisert i Trønderdebatt 7. november 2023.

Ukrainas frivillige

 Publisert i Trønderdebatt 23.02.23

Professor Diesens metode

Professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, Glenn Diesen, har skrevet en rekke kronikker der han tar for seg eller nevner Ukraina. Narrativet han fremsetter om Ukraina er i hovedsak sammenfallende med narrativet som har blitt servert fra russiske myndigheter de siste årene, og kan oppsummeres med at Ukraina, i ledtog med Vesten, EU, NATO, USA, beskrives som den agerende og aggressive part, mens Russland fremstilles som den reagerende og defensive part. Eller for å bruke Diesens eget begrepsapparat, er Russland en status quo-makt, som vil bevare det internasjonale systemet slik det er, mens EU og NATO er revisjonistiske makter, som har mål om å bryte opp og endre det bestående. 

EU og NATO ekspanderer, sanksjonerer Russland og gir våpenhjelp til Ukraina, saboterer Minsk-avtalen,  og er en “ivrig deltaker” i “a proxy culture war” mot Russland. Putin og Russland trekker opp røde linjer mot ekspansjon vestfra, svarer på provokasjoner og beskytter sine interessesfærer. I destillert form ser altså Diesens narrativ slik ut: “Moscow reacts to NATO as a military bloc that subverts, expands and intervenes”. Eller slik: “Ignoring the spheres of interest in the effort of converting Russia’s neighbours into anti-Russian bulwarks of NATO will predictably create internal chaos in these states and compel Moscow to respond”. 

Dette narrativet om det agerende Vesten/Ukraina og det reagerende Russland gjennomsyrer det meste av det Diesen skriver om Ukraina, fra det “vest-støttede kuppet i 2014” til Russlands invasjon 24. februar.

Det “vest-støttede kuppet på Maidan”

I Diesens kronikker er det rikelig med referanser til det "vest-støttede kuppet på Maidan i 2014" mot en lovlig valgt president. Altså det “vest-propaganda”, hva nå enn det er, fremstiller som en “demokratisk revolusjon”. Akkurat hva Diesen legger i "vest-støttet" er uklart, men påstander som “ett kupp senere har Ukraina ... posisjonert seg som en amerikansk frontlinje mot Russland”, “opprøret på Maidan-plassen i Kiev … var styrt av CIA og annen vestlig etterretning…“ og at amerikanske myndigheter allerede før “kuppet” hadde bestemt hvem som skulle sitte i den nye regjeringen, tyder på at han mener Vesten og USA var vesentlig mer involvert i de politiske omveltningene i 2014 enn kun gjennom støtteerklæringer til demonstrantene. 

I en kronikk i The Interpreter fra 2017 fremstiller han ikke uventet Russland som den reagerende part også i forbindelse med “kuppet på Maidan”: “Russia responded fiercely to the Western-backed toppling of Yanukovich in 2014 by annexing Crimea and supporting rebels in Donbas” (min utheving).

I motsetning til Diesens forståelse av hendelsene i 2014, skriver Andrew Wilson, professor i Ukraina-studier ved University College London, i introduksjonen til sin bok Ukraine crisis: What it means for the West: “Ukraine was in turmoil, as men in masks carried out a coup d’état at gunpoint. Except that the coup was not in Kiev, as Russian propaganda claimed, but in Crimea a week later”. Diesen, derimot, går langt i å omtale «referendumet» på Krim som legitimt.

Det Russland-vennlige Ukraina

Mens USA, NATO og til dels EU er skurkene i Diesens narrativ, innehar Ukraina en mer tvetydig rolle. Fortellingen Diesen tegner opp om Ukraina består i å vise at en stor del av den ukrainske befolkningen egentlig er Russland-vennlige, men at de blir undertrykket av de Russlands-fiendtlige ukrainske myndighetene. Ikke ulikt Putins retorikk om å befri den “undertrykte” ukrainske nasjonen fra de “nazifiserte” ukrainske myndighetene. I Diesens fortelling består altså Ukraina av “en stor mengde russiske borgere i Donbass” som har blitt “sprengt i filler” i 8 år av ukrainske styrker, øst-ukrainere som blir undertrykt, og russiskspråklige ukrainere som nektes agens. 

Diesen feilsiterer eller forvrenger gjerne kilder han bruker, for å vise at en stor del av den ukrainske befolkningen er kritisk til USA og vennligsinnet overfor Russland. I kronikken Den europeiske krigshisseren, publisert i Klassekampen 28. desember 2021, skriver han at “65 prosent av ukrainere mener nå at regjeringen deres er under amerikansk kontroll”. Det er imidlertid ingenting i artikkelen eller meningsmålingen han referer til som stadfester at det er snakk om amerikansk kontroll. Respondentene ble spurt om Ukraina er under utenlandsk kontroll, noe som like gjerne kan bety under russisk kontroll.

I kronikken Putin is right about the West’s endless attempts to woo Kiev: Rejecting Ukraine’s history with Russia could destroy the country, publisert i RT 3. august 2021, tar Diesen for seg Putins famøse essay On the historical unity of Russians and Ukrainians, som ble publisert en måned tidligere. Essayet har blitt omtalt som historisk revisjonisme og “ett steg unna en krigserklæring”, og får historikere til å føle seg som zoologer på et slakteri. Diesen ser imidlertid ingen grunn til å motsi Putins skriverier, og anser det intense sinnet som essayet vekket hos både “Kievs mer nidkjære anti-Russland-forkjempere og Vestens politiske og journalistiske kretser” som forutsigbart. “For some, Putin’s words are even tantamount to a call for the annexation of Ukraine”, skriver Diesen, et halvt år før Putins hær invaderte Ukraina med full styrke.

For å underbygge et av essayets hovedargument om at russere og ukrainere egentlig er ett folk, viser Diesen til at den engelskspråklige, ukrainske avisa Kyiv Post publiserte en meningsmåling, “suggesting that 41 percent of Ukrainians agree with Putin’s argument that the two nations are really one people”. Vanligvis pleier Diesen å lenke til meningsmålinger han referer til, men ikke denne gangen. Artikkelen han mest sannsynlig viser til ble publisert i Kyiv Post 28. juli, altså en uke før Diesens kronikk sto på trykk i RT.

Riktignok omtaler Kyiv Post-artikkelen at 41 prosent av ukrainere er enige med Putins “ett folk”-påstand, men Diesen unnlater imidlertid å nevne hva artikkelen egentlig handler om - at spørsmålsstillingen i meningsmålingen var manipulativ og dermed ga et resultat som ikke kan brukes til å trekke noen entydige konklusjoner. Selv om Diesen kun leste artikkelens overskrift (Poll shows 41% of Ukrainians agree with Putin’s ‘one nation’ claim, but question was tweaked), burde han likevel fått med seg dette.

Kyiv Post-artikkelen inneholder videre uttalelser fra professor Oleksiy Haran ved Kyiv Mohyla Academy, som påpeker at resultatet sannsynligvis ble påvirket av måten spørsmålet var utformet på, der påstanden om at russere og ukrainere er ett folk blandes med en påstand om at russere og ukrainere har felles historie.

Ukraina som den aggressive part

På den andre siden plasserer Diesen de “anti-russiske” ukrainske myndighetene og president Zelenskyj, som ble presset av USA og de ukrainske nasjonalistene til å føre en konfronterende linje mot både Russland og den russiskspråklige befolkningen i Ukraina. For å vise at Ukraina er den agerende og aggressive part, godt hjulpet og oppmuntret av USA og NATO, har Diesen blant annet gått langt i å hevde at ukrainske myndigheter planla å ta tilbake Donbas og Krim med militærmakt, og at ukrainske styrker derfor ble flyttet mot de såkalte folkerepublikkene i Donbas. I en kronikk publisert på steigan.no 13.april 2021, og i RT tre dager tidligere, skriver Diesen følgende: 

De siste ukene har Ukraina mobilisert tropper som er sendt mot Donbass. Disse troppbevegelsene har skjedd etter at Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba kunngjorde at Ukraina ville gjenerobre Donbass og Krim – inkludert Sevastopol, hovedbasen til den russiske Svartehavsflåten. Denne fullstendige tausheten fra Vesten kan lett tolkes som stilltiende støtte.

Russland har deretter svart med å mobilisere sine tropper mot den ukrainske grensen. Plutselig har den politiske medieklassen begynt å rapportere, og den forutsigbare fortellingen, som gjenspeiler manuset fra Kiev, er at den fornyede spenningen er initiert av Russland. Nok en gang er fortellingen upåvirket av verifiserbare og objektive fakta.

Syv måneder senere gjentok han det samme i enda en RT-kronikk: “In March and April, Ukraine began to mobilize its troops on one side of Donbass in preparation for a military  solution, which was deterred by a Russian military build-up on the other side of Donbass”. Igjen, Ukraina agerte, Russland reagerte.

Diesen lenker til en artikkel på den internasjonale trotskijistiske nettsiden World Socialist Web Site fra 19. mars 2021, for å underbygge påstanden om at Ukrainas utenriksminister Kuleba kunngjorde at Ukraina ville gjenerobre Donbas og Krim. Hadde Diesen i stedet gått til Kulebas opprinnelige twittermelding, ville han sett at Kuleba ikke kunngjør en gjenerobring av Krim, men heller skriver at Ukraina har "approved the Strategy for Deoccupation & Reintegration of Crimea, a historical document needed since 2014. The signal is crystal clear: we don't just call on the world to help us return Crimea, Ukraine makes own dedicated & systemic efforts under Zelenskyys leadership". 

Presidentdekret 117/2021 som Kuleba refererer til, er en strategi for de-okkupasjon og reintegrasjon av de midlertidig okkuperte områdene på Krim og byen Sevastopol, ved hjelp av en rekke ikke-militære tiltak. Hva gjelder militære virkemidler, trekkes dette frem i to av strategiens 97 punkter, og da relatert til reformer i forsvarssektoren i henhold til relevant lovverk (pkt 90) og påpekning av at Ukraina forbeholder seg retten til å anvende alle midler for beskyttelse av menneskerettigheter og sivile rettigheter og friheter, uavhengighet, statlig suverenitet og territoriale integritet, i samsvar med artikkel 51 i FN-pakten (pkt 91). Strategien gir altså ingen føringer om gjenerobring av Krim med militære midler. Tvert imot står det tydelig at “Ukraina prioriterer politisk-diplomatiske virkemidler for å løse den militære konflikten, som ble startet av den russiske føderasjonen, for å gjenopprette fred” (artikkel 8).

Hva gjelder Diesens påstand om ukrainske troppebevegelser i april 2021, står dette i kontrast til det NRKs Morten Jentoft rapporterte 12. april: "Jeg har sett veldig lite større ukrainsk militær aktivitet her hvor jeg har beveget meg langs frontlinjen. De ukrainske styrkene som er her er rent defensive. De er i høy beredskap. Jeg så en stridsvogn i dag, men ellers så er det svært svært lite som kan bekrefte det som man fra russisk side er et mulig ukrainsk angrep inn i disse separatist-kontrollerte områdene".

En gjennomgang av OSSEs daglige monitoreringsrapporter i perioden 31. mars til 15. april 2021 gir heller ingen indikasjoner på at ukrainske styrker mobiliserte i Donbas slik Diesen hevder. Imidlertid opplyste sjefen for de væpnede styrker i Ukraina, Ruslan Khomtsjak, om russiske troppeforflytninger på Krim og mot den russisk-ukrainske grensa allerede den 30. mars. 

Den 7. april ba Ukraina om et OSSE-møte i henhold til kapittel III i Wien-dokumentet, for å få en forklaring på den store ansamlingen av russiske tropper nær den russisk-ukrainske grensen og på russisk-okkuperte Krim. Tre dager senere ble møtet avholdt, uten Russland tilstede. Den russiske forsvarsministeren Sergej Sjoigu uttalte et par uker senere at den russiske mobiliseringen var et svar på NATOs truende aktiviteter.

Etter en midlertidig og delvis tilbaketrekking av russiske styrker fra den ukrainske grensen i slutten av april, var det igjen russiske troppeforflytninger mot Ukraina i november. Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, sa i en videotale 13. november at 100 000 russiske soldater stod ved Ukrainas grenser. 12. januar uttalte det ukrainske forsvarsdepartementet at Russland hadde utstasjonert flere enn 127 000 soldater i regionen. En uke senere sendte Russland tropper inn i Belarus, under dekke av å skulle delta på en militærøvelse.

Skal vi tro Diesen, er NATO selvsagt den aggressive part og Russland den reagerende part også denne gangen. 3. februar, tre uker før Russlands storstilte invasjon av Ukraina, skrev Diesen følgende på steigan.no: “President Zelensky har avvist Minsk-fredsavtalen og hevder at Ukraina må gå på offensiven for å ta tilbake Donbas. Kiev har mobilisert sine styrker langs Donbas, og Russland har svart med å mobilisere sine styrker for å avskrekke. Men Kiev kan bare angripe Donbas om de har våpen og NATO i ryggen. Hvordan svarer NATO? For å forhindre en russisk «invasjon» skal NATO gi mer våpen og støtte til Kiev. Med slike venner, hvem trenger fiender?”

Det er imidlertid ingenting som tyder på at Ukraina hadde planer om å gå til militært angrep på Krim eller de okkuperte områdene i Donbas før 24. februar 2022, slik Diesen hevder. Eller at ukrainske styrker mobiliserte langs konfliktlinjen for å gjenerobre disse områdene i april 2021 og januar/februar 2022. For å bruke Diesens egne ord virker fortellingen hans om det aggressive Ukraina “upåvirket av verifiserbare og objektive fakta”.

Russlands invasjon som en overreaksjon

Selv om Diesen har tatt avstand fra Russlands invasjon av Ukraina etter 24. februar, og kaller det en “ulovlig krig”, er han fortsatt opptatt av å peke på Ukrainas og NATOs ansvar. Vesten og Ukraina fremstilles fremdeles som den agerende part, mens Russland nå er den overreagerende. For Diesen er Russlands invasjon av Ukraina et svar - altså en reaksjon eller overreaksjon - på at “amerikanerne [i syv år saboterte] Minsk-avtalen”. Det vil si, Diesen fremstiller Putins avgjørelse om å gå til fullskala krig som en overreaksjon og en “stor strategisk feilvurdering”, samtidig som han beskriver Russlands krigføring som avmålt, begrenset og strategisk. Den 22. mars, en måned etter at Russland gikk til angrep på Ukraina og en knapp uke etter at russiske bomber ble sluppet over teateret i Mariupol, skriver han i en kronikk publisert både på steigan.no og derimot.no: 

Hvordan kan det ha seg at vi tror Russland holder på å tape denne krigen? Vi blir fortalt at Russlands militære er svakt og dysfunksjonelt, men som i virkeligheten har Russland begrenset sin egen krigføring. … Russlands begrensede krigføring er strategisk. Etter å ha vunnet krigen vil Moskva også vinne freden. Men jo mer militær motstand Russland møter, desto mer destruktiv vil krigføringen bli for å nå de strategiske målene. Dette viser seg i Mariupol.

Hva Diesen mener med at “Moskva også [vil] vinne freden” er ikke lett å si. En meningsmåling som ble publisert to dager før Diesens kronikk viste at 93 prosent av ukrainere trodde Ukraina ville seire over Russland, noe som burde være en indikasjon på den ukrainske motstandsviljen mot den russiske “fredsbringende” okkupasjonsmakten. I motsetning til de som på dette tidspunktet trodde russiske styrker var i ferd med å bli presset tilbake, virket Diesen overbevist om at Russland holdt på å vinne. Som han skrev i samme kronikk: “vi må allikevel forholde oss til virkeligheten at Russland har en overveldende makt og derfor vinner”. 

For å komme til denne konklusjonen, gjør Diesen en oppsiktsvekkende omskriving av invasjonens realiteter: “Mediene argumenterer at Russland ikke har klart å ta Kiev, men dette er villedende ettersom russiske soldater ikke har mottatt ordre om å storme hovedstaden. De største kampene er i Donbas der omtrent 60.000 av de beste ukrainske soldatene befinner seg”.

Vi kan selvsagt ikke utelukke at Diesen har tilgang til hvilke ordre russiske soldater mottar. Det vi kan utelukke, er at den russiske offensiven mot Kyiv de første ukene vil bli omtalt som en vellykket strategi når historien om denne krigen skal skrives. På tidspunktet Diesen skrev kronikken begynte det å bli tydelig at det russiske angrepet mot Ukrainas hovedstad hadde feilet, noe som senere ble omtalt som et historisk russisk nederlag. 

Diesens utelatelser om Ukraina

Narrativer handler ikke kun om det vi velger å fortelle, men like viktig er hva vi velger å utelate. Hva gjelder Diesens narrativ om Ukraina og forholdet til Russland, er det noen påfallende utelatelser. Det mest påfallende er Budapest-memorandumet fra 1994, der Ukraina ble garantert territoriell integritet mot at de kvittet seg med alle atomvåpen. I de utallige kronikkene der Diesen nevner Ukraina, finner han ikke plass til å omtale denne sentrale avtalen én eneste gang.

Videre er Diesens fortelling om “borgerkrigen i Donbas” blottet for Russlands involvering, og sentrale skikkelser som den tidligere russiske FSB-offiseren Igor Girkin (alias Igor Strelkov) og hans menn utelates helt og holdent. Diesens beskrivelse av hendelsesforløpet i Donetsk og Luhansk fylker er således et godt eksempel på hvordan utelatelser av vesentlige fakta forvrenger bildet av hvilke aktører som er involvert: “Donbas regionen i øst-Ukraina anerkjente ikke statskuppet som legitimt og begynte å ta kontroll over statlige bygg”.

Diesens metode om Ukraina

Vår forståelse av uoversiktlige hendelser og konflikter henger i stor grad sammen med hvilke begreper fortelleren bruker for å beskrive og ikke minst hvilke fakta han eller hun velger å inkludere og ekskludere fra historien vi forteller. Eller hvilke fakta fortelleren velger å forvrenge for å få dem til å passe inn i narrativet som konstrueres. Slik sett er det vesentlig å skissere Diesens narrativ, som på ingen måte kan forståes som en nøytral gjenfortelling av fakta.

Å gjøre en vurdering av narrativer er en selsom oppgave, da de gjerne er bygget opp av ikke-verifiserbare påstander, samtidig som det krever innsikt og mye arbeid å identifisere hvilke vesentlige og mindre vesentlige elementer som er utelatt fra fortellingen. Jeg har derfor konsentrert meg om det store bildet i denne gjennomgangen av Diesens skriverier om Ukraina, og skisserer det overordnede narrativet som ligger under det han publiserer. 

Diesen selv er kritisk til at det i “vestlig propaganda” deles inn i gode og onde aktører, basert på verdibaserte vurderinger. Når man leser Diesens tekster er det imidlertid vanskelig ikke å bli sittende igjen med et inntrykk av at Vesten, USA, NATO og Ukraina er den “onde aktøren”, og den agerende og revisjonistiske part i konflikten, som ønsker å bryte opp den bestående verdensorden, mens Russland er den “gode aktøren”, og den reagerende og status quo-søkende part, som kun ønsker å bevare det bestående.