Når den ortodokse julen ringes inn i morgen kveld, har Ukraina fått sin etterlengtede nasjonalkirke. Reaksjonen i Moskva er preget av alt annet enn nestekjærlighet og julens glade budskap.
Ukraina er et komplisert land. Ikke engang tiden passer inn i én kalender der i østerled. Vil man ha oversikt over både jordiske sysler og himmelske sykluser i Ukraina, trenger man to kalendre; henholdsvis den nyere gregorianske og den eldre julianske. Av den grunn feires Jesu fødsel 6. januar, da ukrainere samles rundt festbordet dekket med 12 tradisjonelle matretter.
I det herrens år 2019 vil nok mange ukrainere heve glasset en ekstra gang denne julekvelden, for å feire den nye ortodokse nasjonalkirken som får sin selvstendighet akkurat denne dagen. I morgen overleverer nemlig patriark Bartholomeus i det historiske Konstantinopel (Istanbul) brevet der det går frem at han anerkjenner en ny ortodoks kirke i Ukraina. Uavhengig av den ortodokse kirke i Russland. Mange vil hevde at dette er det viktigste som har skjedd for den endelige løsrivelsen av landet fra sin sovjetiske fortid siden uavhengighetserklæring i 1991.
Veien til en egen nasjonalkirke har vært lang og brolagt med maktkamp mellom skjeggete menn. To av tre ortodokse kirker i Ukraina ble 15. desember enige om å opprette en ny nasjonalkirke. Ledelsen i den tredje kirken, som har tette bånd til den ortodokse kirke i Russland og inntil nå har vært den eneste anerkjente ortodokse kirken i Ukraina, nekter imidlertid å inngå i den nye kirken.
I en situasjon der Russland fører en dårlig skjult krig mot Ukraina, er ikke engang Guds disipler hellige. Patriarken i den russisk-ortodokse kirken har truet patriarken i Konstantinopel med at han vil få sin dom på vredens dag, dersom han ikke lar Moskva få beholde sin kontroll over ukrainske sjeler.
Selvsagt er dette kirkepolitikk, men det er også et spørsmål om å normalisere en situasjon der halve kirkeriket i Ukraina har stått utenfor det ortodokse verdensfellesskapet. Det ortodokse Ukraina går nå fra å være unntaket til å bli regelen, i en kirkeorden hovedsakelig organisert i nasjonalkirker.
Mens kirkelederne i den Moskva-tro kirken tviholder på sine bånd til Russland, stemmer ukrainske troende nå med føttene. Allerede har et tredvetalls menigheter skiftet tilhørighet fra den Moskva-tro kirken til den nye nasjonalkirken. Denne innskrumpingen av Russlands innflytelse over det ortodokse Ukraina vil tilta i månedene som kommer, godt hjulpet av ukrainske politikere som ved lov nå krever at kirken med bånd til Russland endrer navn til Den russisk-ortodokse kirke i Ukraina.
Den ortodokse kirke i Russland gjør selvsagt alt for å unngå å miste sin innflytelse over Ukraina. Dersom det å lyse patriarken i Konstantinopel i bann ikke skulle hjelpe, advarer russiske biskoper til stadighet om at blod vil flyte i kampen om kirkebygg i Ukraina. Muligheten for voldelig uenighet mellom troende er selvsagt til stede, særlig i landsbyer der menigheten er delt i synet på en overgang til den nye nasjonalkirken, og det kun er ett kirkebygg tilgjengelig. Fra 2014 til i dag har over 80 menigheter forlatt den Moskva-tro kirken til fordel for en av de inntil i dag ikke anerkjente ortodokse kirkene. Av disse har det vært uenighet og håndgemeng i en liten håndfull. Overgangene siden den nye nasjonalkirken ble opprettet 15. desember har foregått uten større problemer.
Nå er det også en lovendring på vei, som tydeliggjør prosedyrene for hvordan menigheter kan bytte kirketilhørighet. Siden det er menighetene selv som har eiendomsretten til kirken de ber i, vil overgangen til den nye kirken derfor stort sett skje uten de store konfliktene.
For Putin og hans allierte i Den russisk-ortodokse kirke bringer julen 2019 trolig alt annet enn fred i sinnet.
