Publisert på maidan.no, 24. mai 2014
(Se en forkortet versjon her)
Patriotismen og motstanden mot russisk innflytelse som Putin nå har vekket til live i Ukraina, kan vise seg å få alvorlige konsekvenser for Putins viktige støttespillere i den russiske ortodokse kirke og patriarken i Moskva. Begivenhetene som har utspilt seg i Ukraina de siste månedene kan føre til en sammenslåing av de tre ukrainske ortodokse kirkene, noe som vil bety at den russiske ortodokse kirke mister sin innflytelse over den største av de tre ortodokse kirkene i Ukraina, og dermed også sin ledende posisjon i den ortodokse verden. Et slikt brudd vil antageligvis føre til en identitetskrise i den russiske ortodokse kirke, da en vesentlig del av de østlige ortodokse kirkenes historiske identitet er knyttet til Kyiv Rus, som ble kristnet av Volodymyr den store i 988.
Én ukrainsk ortodoks kirke?
Siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, har tre ortodokse kirker og en gresk-katolsk kirke utgjort de største kirkesamfunnene i Ukraina (se faktaboks). Den største av de ortodokse kirkene, den ukrainske ortodokse kirke – Moskva-patriarkatet (UOK-MP), har nære bånd til den russiske ortodokse kirke (ROK) og patriarken i Moskva, selv om UOK-MP fikk autonom status under ROK i 1992. UOK-MPs autonomi betyr i praksis et selvstyre i interne kirkelige anliggender, mens eksterne relasjoner håndteres av patriarken i Moskva. Videre er UOK-MP representert med et medlem i den hellige synode, det øverste organ i den russiske ortodokse kirke.
Det har lenge vært et ønske, da spesielt politisk, om å slå sammen de tre ortodokse kirkene i Ukraina. Personstrider mellom de øverste kirkelederne i de ulike kirkene har imidlertid satt en stopper for alle forsøk på sammenslåing. Spesielt har patriark Filaret (Denysenko) fra den ukrainske ortodokse kirke – Kyiv-patriarkatet (UOK-KP) vært vanskelig å samarbeide med, både for UOK-MP og den ukrainske autokefale ortodokse kirke (UAOK), som er den minste av de tre ortodokse kirkene. Videre er det noen vesentlige hindringer i veien. UOK-MP har så langt satt som betingelse for en eventuell sammenslåing at dette foregår kanonisk, noe som innebærer at en enhetlig og selvstendig ukrainsk ortodoks kirke blir anerkjent av verdens ortodokse kirker. Verken UOK-KP eller UAOK har i dag kanonisk status. Den raskeste måten å oppnå kanonisk status er derfor at de tre ortodokse kirkene samles under ROK, for så å bryte ut av ROK med velsignelse av patriarken i Moskva. Patriark Filaret er sterk motstander av den russiske ortodokse kirkes innflytelse over ortodoksien i Ukraina, og vil ikke godta at en eventuell sammenslått ukrainsk ortodoks kirke blir liggende under patriarken i Moskva, eller noe som ligner på en innskrenkning av uavhengigheten UOK-KP i dag har fra ROK. ROK og patriark Kirill kommer heller ikke til å gi sin velsignelse til en ukrainsk ortodoks kirke som forsvinner med nærmere halve kirkeriket. Det er altså mye som taler imot en sammenslåing og en løsrivelse.
Det er allikevel ikke utenkelig at dagens konflikt mellom Ukraina og Russland vil vise seg å bli næringstilskuddet som avslutter en pågående modningsprosess for en selvstendig ukrainsk ortodokse kirke. Den russiske sosiologen og historikeren Nikolaj Mitrokhin påpeker at det etter oransjerevolusjonen i 2004, da sterke krefter i UOK-MP støttet ekspresident Viktor Janukovytsj, har vært tegn til ideologiske endringer innad i UOK-MP som peker i retning av et stadig sterkere ønske om en samlet ukrainsk ortodoks kirke, uavhengig av ROK. Blant annet har metropolitt Volodymyr (Sabodan) av Kyiv hentet unge, pro-ukrainske biskoper inn i kirkeforvaltningen. Mitrokhin mener at det nå har utviklet seg en majoritet i UOK-MP, både blant biskoper og troende, som ønsker en sivilisert skilsmisse med ROK for dermed å oppnå full uavhengighet, det vil si kanonisk autokefali, for den ukrainske ortodokse kirke.
De ukrainske ortodokse kirkene står samlet mot russisk aggresjon
Alle de ulike kirkesamfunn i Ukraina har vært synlige og aktive deltakere i de siste måneders hendelser i Ukraina. UOK-KP støttet aktivt opp om demonstrasjonene i Kyiv, og åpnet sine kirker for sårede og kalde demonstranter. Nikolaj Mitrokhin hevder at patriark Filaret vet å veksle inn den symbolske kapitalen han og hans kirke hadde opparbeidet seg i løpet av demonstrasjonene til på nytt å flagge ønsket om én felles ukrainsk ortodoks kirke. Patriark Filaret er også nådeløs i sine karakteristikker av Putin, og har sammenlignet ham med Hitler.
UOK-MP har likeledes offisielt tatt avstand fra hvordan den forrige regjeringen og ekspresident Janukovitsj håndterte demonstrasjonene i Kyiv som endte i et blodbad i slutten av februar i år. Synoden i UOK-MP har vært tydelig på at kirken tar avstand fra krav om føderalisme av Ukraina. Den midlertidige leder av UOK-MP, metropolitt Onufrij, har henvendt seg til president Putin med en henstilling om at Ukrainas territorielle integritet forblir intakt, og metropolitt Sofronij (Dmytruk) av Tsjerkasy og Kaniv har kalt president Putin for en banditt i et åpent brev til lederen av det russiske føderasjonsrådet, Valentina Matvijenko. Både UOK-KP og UOK-MP har støttet de ukrainske militære styrkene økonomisk og moralsk som en følge av uro og militær opptrapping på grensen mot Russland. De ortodokse kirkene er også selv blitt offer for urolighetene. Blant annet har en ukrainsk ortodoks prest blitt drept av separatister ved en veisperring i Dontesk fylke.
Patriark Kirill og den russiske ortodokse kirke
Hvordan forholder patriark Kirill seg til det som nå utspiller seg i Ukraina? Patriarken blir av mange sett på, og er blitt kritisert for å være en tro støttespiller for Putin og regjeringen. Før presidentvalget i 2012 refererte patriark Kirill således til tiden etter at Putin kom til makten som et ’Guds mirakel’. Pussy Riots opptreden i Frelseren Kristus-katedralen i februar 2012 var en protest mot de nære båndene mellom ROK og president Putin. Patriark Filaret i UOK-KP har likeledes uttalt at den russiske ortodokse kirke alltid har støttet myndighetene i Russland: ”Og ikke kun nå under Putin. Slik var det også under Sovjetunionen, og under tsar-tiden. Den russiske kirken har alltid vært knyttet til myndighetene. Kirken har ikke frihet, og dens hender er bundet”.
Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at patriark Kirill nå balanserer på en slakkline. På den ene side er han og ROK vesentlige støttespillere for president Putin, og patriark Kirill vil nok nødig si imot presidenten. På den side, dersom patriarken uttrykker uforbeholden støtte for Putins nåværende Ukraina-politikk, vil han gjøre seg svært upopulær blant flertallet av ukrainske ortodokse, inkludert medlemmer i UOK-MP. Dette vil i neste omgang kunne føre til at lederskapet i UOK-MP blir tvunget til å ta avstand fra patriarken i Moskva.
Nikolai Mitrokhin bemerket således i etterkant av overtakelsesseremonien av Krim 18. mars, at patriark Kirills fravær fra seremonien var påtakelig. Geistlige representanter fra de fleste andre trosretninger i Russland var tilstede under seremonien, men ikke patriark Kirill. (Metropolitt Juvenal av Krutitsy og Kolomna representerte den russiske ortodokse kirke). Ingen offisiell forklaring har blitt gitt for patriarkens fravær, men Mitrokhin mener den eneste rimelige forklaringen er nettopp dilemmaet patriarken nå står midt oppe i: En for tydelig og åpenlys støtte til Putins aggresjon overfor Ukraina vil føre ROK inn i kirkens mest alvorlige situasjon det siste halve århundret, nemlig muligheten for å miste innflytelsen over den ukrainske delen av Moskva-patriarkatet.
Likeledes uttalte den russiske opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov at patriark Kirills fravær fra overtakelsesseremonien i Kreml, og tausheten blant lederskapet i Moskva-patriarkatet rundt dette temaet vitner om ’dype problemer for ROK i Ukraina’.
”Den russiske verden” (Ruskyj mir)
Patriark Kirill og ROK har en vesentlig rolle som støttespillere for Putin, ved å gi Putins prosjekt en slags moralsk legitimitet. Putins prosjekt sammenfaller da også i stor grad med verdensbildet slik det fremstår for patriark Kirill. Både president Putin og patriark Kirill snakker således om den ’russiske verden’ (’Russky mir’), som omfatter hele den russiske ortodokse befolkningen i vid forstand, også utenfor Russlands grenser.
I 2000 vedtok bisperådet i ROK blant annet at ”Den russiske kirkes jurisdiksjon skal inkludere personer av ortodoks tro som bor på det kanoniske territoriet av den russiske ortodokse kirke i Russland, Ukraina, Hviterussland, Moldova, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Latvia, Litauen, Tadsjikistan, Turkmenistan, Usbekistan og Estland, samt ortodokse kristne som bor i andre land og som frivillig tilslutter seg denne jurisdiksjonen” (se Jennifer Wasmuths analyse, s 21). Prinsippet om ROKs kanoniske territorium er ifølge Wasmuth et av de mest kontroversielle temaer i dagens ortodokse verden, som siterer den amerikanske ortodokse presten og forskeren Daniel P. Payne: ”ROK og patriarkatet i Konstantinopel er i en krig om sjeler når det gjelder kanonisk territorium”.
Denne krigen om ortodokse sjeler gjennom utvidede definisjoner av kanoniske interesseområder er til syvende og sist en kamp om makt og innflytelse i den ortodokse verden. Nesten halvparten av alle kirkegjeld som er tilknyttet patriarken i Moskva ligger i Ukraina. Brutte bånd mellom ROK og UOK-MP vil derfor bety at patriarken i Moskva mister sin maktposisjon som leder av den største kirken i den ortodokse verden. Et brudd vil også bety at den russiske ortodokse kirke blir ekskludert fra det historiske området av Kyiv Rus, den østlige ortodoksiens vugge.
I en tale 14. mars i år sa patriark Kirill følgende:
I minst 400 år har det vært gjort forsøk på å splitte den "russiske verden". Når vi sier "russisk", betyr det ikke at man skal tolke det slik våre kritikere gjør, med henvisning til det russiske imperiet og Sovjetunionen. Det vi snakker om, er den "russiske verden", den store russiske sivilisasjonen som oppstod ut av døpefonten i Kiev og som spredte seg til store deler av Eurasia. [...] Vi vet at hver gang vårt hjemland ble angrepet av fiender, har deres mål vært å splitte vårt folk, og spesielt å rive de sørlige og vestlige russiske landområder fra vår enhet .
På denne [russiske] verdens områder er det i dag selvstendige stater, og vi respekterer suvereniteten deres, og deres vilje og ønske om å bygge egne nasjoner. Men ønsket om en legitim realisering av en slik suverenitet må ikke medføre en ødeleggelse av vårt universelle, åndelige fellesskap.
Slike uttalelser og ideer faller ikke i god jord i UOK-KP. I et tilsvar til patriark Kirills tale, reagerer arkebiskop i UOK-KP Jevstratij (Zorya) kraftig på patriarkens hentydninger til et ’delt russisk folk’, og sammenligner retorikken med fascistisk retorikk og ambisjonene om å gjenforene det tyske folk under andre verdenskrig. Biskop Afanasij av UOK-KP i Luhansk har uttalt at ”Prinsippet om at det i en uavhengig stat er en uavhengig (autokefal) kirke er en norm i den ortodokse tradisjon, og ikke et påfunn av dagens politikere, slik noen urettmessig prøver å få dere til å tro.”
UOK-MPs midlertidige overhode, metropolitt Onufry, har også henvendt seg til patriark Kirill med en henstilling om at patriarken bruker sin innflytelse til å forsvare Ukrainas territorielle integritet og å hindre blodbad i Ukraina. Patriark Kirill fulgte opp med å si at han vil gjøre det han kan for å ”overtale alle de i maktposisjon at de må unngå tap av uskyldige menneskeliv”. UOK-KP har imidlertid påpekt at patriark Kirill ikke med et eneste ord fordømte Russlands militære aggresjon mot Ukraina. Talsmann for UOK-MP, Heorhii Kovalenko har likeledes advart patriarkatet i Moskva om at UOK-MP vil ignorere alle av patriark Kirills politiske uttalelser, dersom patriarken støtter den russiske aggresjonen i Ukraina.
Vil det ortodokse verdenskartet nå bli endret?
Patriark Kirill har tydelig vist at han ikke er interessert i å miste sin innflytelse over UOK-MP. I motsetning til sin forgjenger patriark Aleksej II, så har patriark Kirill besøkt Ukraina årlig, og til og med de vestukrainske fylkene, der patriark Aleksej ikke ville sette sine ben. Videre avholder patriark Kirill årlig ett av den hellige synodes møter i Kyiv. Hvorvidt patriark Kirills økte oppmerksomhet mot den ukrainske ortodokse kirke veier opp for hans unnfallenhet overfor Putins Ukraina-politikk, er imidlertid lite trolig. En eventuell sammenslåing av de ukrainske ortodokse kirkene og løsrivelse fra ROK vil mest sannsynlig skje uavhengig av hva patriarken i Moskva måtte gjøre for å prøve å beholde sin innflytelse over UOK-MP.
Situasjonen er også kritisk for UOK-MP. For det første har metropolitt Volodymyr (Sabodan) ligget alvorlig syk siden februar i år, og blir midlertidig erstattet av Metropolitt Onufry (Berezovsky). Hvilken betydning et maktskifte i UOK-MP vil få, gjenstår å se. Videre kan kirkens sterke bånd til ROK, dersom forholdet mellom Ukraina og Russland forblir fientlig eller forverres, føre til et folkelig krav i Ukraina om at UOK-MP bryter med ROK. Biskop Afanasij av Luhansk (UOK-KP) har således uttalt at en sammenslåing må komme ’nedenfra’: ”Vår kirke har hatt en dialog med UOK-MP med tanke på sammenslåing i flere år, og flere ganger har en kommisjon blitt opprettet, men alt dette har foregått ’ovenfra’. Det har imidlertid ikke ført frem til noe. Initiativet må komme ’nedenfra’. Når befolkningen ønsker en sammenslåing, så har ikke patriarkene noe valg, fordi kirken er med befolkningen, og befolkningens ønske er kirkens lov”.
En kirke med folketomme gudstjenester er ikke en levedyktig kirke, og den avgjørende faktoren i en eventuell sammenslåing og løsrivelse av de ukrainske ortodokse kirkene er først og fremst de ortodokse troende selv. Selv om UOK-MP er den største kirken hva gjelder antall prestegjeld, viste en meningsmåling fra 2006 at flest ortodokse troende, det vil si 30 prosent, følte seg nærmere knyttet til UOK-KP. Deretter fulgte ikke-troende (26 prosent), og så UOK-MP (20 prosent) (se også Razumkov-senterets spørreundersøkelse fra samme år, hvor henholdsvis 40 og 30 prosent av de spurte identifiserer seg med UOK-KP og UOK-MP). Videre viste meningsmålingen at 31 prosent av de spurte mente den ortodokse kirke i Ukraina bør være samlet under UOK-KP. Kun 11 prosent mente at den ukrainske ortodokse kirke bør ligge under ROK.
Andrei Kuraev, diakon i ROK, skriver at UOK-MP allerede er tapt for patriarken i Moskva. Han trekker frem meningsmålinger, deriblant meningsmålinger som viser at presteskapet i UOK-MP ønsker å opprettholde relasjonen til ROK kun for ikke å havne i et juridisk og kanonisk vakuum. Relasjonen mellom UOK-MP og ROK, sett fra ukrainsk side, har altså ingenting med broderkjærlighet eller opprettholdelse av en ’russisk verden’ å gjøre, men først og fremst kanoniske normer. Kuraev hevder at majoriteten av prestene i UOK-MP er villige til å bryte båndene til ROK dersom patriarken i Konstantinopel gir kirken deres kanonisk ’dekning’. Bartholomeos I av Konstantinopel uttalte til Deutsche Welle i midten av mai i år at ideen om en sammenslåing av de ukranske ortodokse kirkene fortsatt er en aktuell problemstilling: ”Vi kommer ikke til å la den saken ligge. En gjenopprettelse av et ukrainsk ortodoks fellesskap er en plikt for det universelle patriarkatet og hele den ortodokse verden".
Andrej Zubov, historikeren og eksperten på kirke-stat som ble sparket for å ha sammenlignet Putins annektering av Krim med Hitlers annektering av Østerrike i 1938, uttalte til Religion News Service at en splittelse av ROK og UOK-MP er uungåelig dersom forholdet mellom Russland og Ukraina forverres. Han mener videre at Patriarkatet i Konstantinopel da vil annerkjenne en ukrainsk ortodoks kirke.
Den ukrainske religionsviteren Andrij Jurasj mener imidlertid at UOK-MP kan bli splittet, som en følge av at en minoritet av biskopene i UOK-MP har et totalt annerledes syn på kirkens fremtid enn majoriteten. Han mener at de fleste av biskopene i UOK-MP er for autokefali, eller i det minste en styrket uavhengighet, mens en mindre andel av biskopene, representert ved metropolitt Ahafanhel (Savina) av Odesa, har uttalt at de vil gå direkte inn under ROK dersom det blir på tale å løsrive UOK-MP, for så å tilnærme seg UOK-KP. Jurasj hevder at rundt 10 biskoper støtter Ahafanhel i hans syn. Et slikt scenario, der UOK-MP splitter seg i to deler, der den ene delen slår seg sammen med UOK-KP og UAOK, mens den andre delen blir bestående av kirkesamfunn direkte underlagt ROK, er ikke usannsylig. Nikolai Mitrokhin hevder at mellom fem og ti prosent av de ortodokse kirkesamfunnene i Ukraina kan velge å gå inn under ROK.
Hvorvidt vi vil se en drastisk endring i det ortodokse kirkepolitiske kartet i den nærmeste fremtid er vanskelig å si. Det skal nok mye til for at UOK-MP skal rokke ved et mangeårig kirkelig fellesskap med ROK, for så å havne i en situasjon hvor kirkens kanoniske status er uavklart. Men kan hende har de siste måneders begivenheter vært begynnelsen på en prosess som vil gi UOK-KP en mer reell forhandlingsposjon for en sammenslåing. UOK-KP har da også på ny tatt opp spørsmålet om sammenslåing i en henvendelse til UOK-MP, og en kommisjon ble opprettet av UOK-MP, UOK-KP og UAOK i slutten av februar i år, for å rede grunnen for en sammenslåing av de tre kirkene.
